I gresk mytologi var Plutus rikdommens gud. Han var sønn av Demeter og var gjerne avbildet med et overflødighetshorn med korn, som på bildet.

Plutus ville dele ut rikdommene bare til dem som fortjente det, men Zevs ble misunnelig og gjorde ham blind slik at Plutus ble tvunget til å dele ut rikdommene på en helt vikårlig måte.

Omtrent slik som i dagens Hellas, skriver to forskere i Wall Street Journal i dag:

“As the myth goes, Plutus wanted to grant riches only to the “the just, the wise, the men of ordered life.” Zeus blinded him out of jealousy of mankind (and envy of the good), leaving Plutus to indiscriminately distribute his favors. Modern-day Greece may be just and wise, but it certainly has not had an ordered life. As a result, the great opportunity and wealth bestowed by European integration has been largely squandered.”

Artikkelen er skrevet av Simon Johnson, professor ved MITs Sloan School of Management og Petere Boone som er tilkyttet LSE. De beskriver hva som har skjedd i forholdet mellom EU, IMF og Hellas, og argumenterer for hvorfor det er IMF og ikke Frankrike og Tyskland som burde støtte Helles direkte. Og de minner om hvordan de som mottar støtte er takknemlige i omtrent tyve minutter før de begynner å klage igjen:

“The Europeans will experience firsthand what the IMF has long known. When you ride to the rescue of a financially embattled nation, your arrival is appreciated for about 20 minutes. Then people become embarrassed, resentful and even angry.”

Akkurat dette er nå i ferd med å skje. Statsminister Papandreou er i ferd med å flytte oppmerksomheten bort fra det Hellas må gjøre for å rydde opp i eget hus, og av alle ting i ferd med å begynne med populistiske angrep på EU. I følge Financial Times:

“Greece on Friday unleashed a fierce attack on its European Union partners, accusing them of creating a “psychology of looming collapse” a day after they pledged support for the country’s crisis-hit government. George Papandreou, Greek prime minister, said that, in the eurozone’s first big test, Greece had become “a laboratory animal in the battle between Europe and the markets”.

Hellas sitt problem er at tyske politikere og skattebetalere ikke ser det helt på samme måte. I deres verden er det Hellas som har vært uansvarlige. Og det er Tyskland som alltid må stille opp når andre land i Europa ikke tar ansvar. Det er de lei av, og det kommer ikke til å hjelpe at Hellas sutrer og kjefter, tvert imot. Det eneste Hellas kan gjøre for å bli tatt på alvor er å begynne å rydde opp. Som parlamentarisk nestleder for CDU/CSU i Forbundsdagen Hans-Peter Friedrich så treffende sier:

“We have a big problem,” said Hans-Peter Friedrich, deputy leader of the largest Christian Democrat-Christian Social Union group in the parliament. “Four years ago we increased our pension age to 67. In Greece it is 55. We cannot persuade our people that we will give the Greeks money to finance their state spending when they have not carried out their most urgent reforms.”

Hvis man skal trekke parallellene tilbake til Plutus og gresk mytologi så minner situasjonen om det som skjedde i Aristofanes skuespill om Plutus. Plutus er her en blind tigger som fordeler rikdommen vilkårlig fordi han ikke kan se. Men han besøker et tempel og får synet tilbake igjen. Etter dette kan han igjen begynne å fordele rikdommen til dem som lever ordnede liv og har gjort seg fortjent til rikdom. Dette fører til kaos i bystaten Athen, for det er ikke lett å omstille seg til at rikdommen skal gå til dem som oppfører seg ordentlig og jobber for pengene.

Det kan virke som Athen i dag står overfor omtrent samme situasjon som Athen gjorde i Aristofaens greske komedie. Uansett hvor mye man klager og nekter å innse realitene, vil enten Tyskland eller IMF ta på seg rollen som den seende Plutus og kreve at rikdommene ikke sløses vekk på ineffektivitet og korrupsjon, og at inntekter og utgifter må henge sammen. I Hellas vs Tyskland er det derfor viktig for EU at Tyskland vinner.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du  abonnere på nye innlegg.

Det skjer spennende ting internasjonalt nå når det gjelder å slippe fri offentlige data. The Economist har skrevet en bra artikkel i siste nummer med følgende oppsummerende ingress:

“In several countries more official data are being issued in raw form so that anybody can use them. This forces bureaucrats and creative types to interact in new ways.”

Artikkelen sier mye fornuftig, for eksempel om hvorfor datasett med geografiske lokasjonsdata ofte er mer verdifulle enn kronologiske lister når man skal finne et mønster i et sett hendelser, som for eksempel innbrudd eller trafikkulykker. Når staten legger ut datasettene åpent kan innovatører ute i bedrifter eller non-profit organisasjoner utvikle nye tjenester på toppen, tjenester byråkratene i offentlige etater aldri ville klart å finne på selv. På denne måten kan verdien av dataene for samfunnet bli mange ganger høyere enn om myndighetene holder dem for seg selv eller prøver å selge dem. Som The Economist skriver:

“Apart from their political uses, openly available data (about the weather, say, or from global positioning satellites) have proved valuable to many people. The British initiative, led by Sir Tim Berners-Lee, inventor of the world wide web, reflects his belief that any data can be useful.”

Og samspillet regjeringen i UK har med webbens far Tim Berners-Lee har nok vært viktig for å løfte dette temaet høyt opp på den politiske dagsorden. Britene lanserte sitt nettsted data.gov.uk like før jul. Der er det til nå lagt ut 3000 datasett akkurat slik it-folket vil ha dem, som maskinlesbare rådata som kan flyttes direkte inn i andre programmer. Tim Berners-Lee og Nigel Shadbolt skrev kronikken Our Manifesto for Government Data i The Guardian den dagen nettstedet ble lansert. En veldig god oppsummering av hva dette handler om. Her skriver de blant annet:

“It’s re-use of data in new – and often unexpected – ways that creates both social value and opportunities for economic growth. It’s not our job to say where data might be useful; it’s our job to unleash it and allow businesses and independent developers to build innovative services which they can then deliver to users. That’s the story of technology through the years – and the way the World Wide Web itself has grown over the last twenty years.”

Også USA har sitt prosjekt for å frigjøre offentlig innsamlede data på nettstedet data.gov. I både England og USA er dette blitt ganske høyprofilerte initiativer som Gordon Brown og Barack Obama har gitt sin offentlige tilslutning til. Man kan lese mer om både det britiske og det amerikanske nettstedet på NRK Beta. Og The Guardian har laget en slags felles portal med inngang til alle offentlige nettsteder som tilbyr datasett med offentlige data. Som en ser er det i tillegg til UK og USA (inkludert flere delstater) også slik at Australia, Canada og New Zealand er aktive på dette området.

Hva med Norge? Et bra nettsted der man kan lese om hva som burde gjøres i Norge, men som i liten grad skjer er Voxpublica.no. De har blant annet skrevet et slags norsk manifest om saken, om Ti tiltak for frigjøre offentlige data i Norge. Her finner man også en prosjektrapport fra Universitetet i Bergen som går dypere inn i temaet med tittelen “Fakta først – viderebruk av datakilder i offentlig sektor“. Et grundig stykke arbeid fra et miljø som gjør en viktig jobb når det gjelder å vise hvorfor og hvordan vi bør slippe fri offentlige data.

Som en vil forstå er det fortsatt ganske mye ugjort på dette området her i landet. Og dermed massevis av urealiserte muligheter for å lage nye innovative tjenester til glede for både befolkningen og innovatører i næringslivet som kan utnytte dette kommersielt. Vi får prøve å påvirke den nye Fornyingsministeren slik at hun får øye på mulighetene på dette området.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du  abonnere på nye innlegg.

Styret i Statoil vil gjennomføre en prosess for å sikre en ny eierstruktur for energi- og detaljhandelsevirksomheten (E&R), en virksomhet med 2300 bensinstasjoner i åtte land og et omfattende energiproduktsalg direkte til sluttkunder, blant annet propan og drivstoff til fly og marine fartøyer. Jeg jobbet i denne delen av Statoil for omtrent ti år siden, så dette synes jeg er veldig interessant.

Analytikerne er positive, mens fagforeningene fremstiller det som om man blir rammet av en stor katastrofe at det som på oljespråket heter “nedstrømsvirksomhet” skilles ut. Og det kan jo virke som om fagforeningene har et poeng i at det er lurt å ha kontroll på hele verdikjeden, for både Esso, Shell og BP har jo både oljeplattformer, raffinerier og bensinstasjoner.

Ut fra mitt kjennskap til Statoil, både fra konsernstab i Stavanger og fra den skandinaviske energivirksomheten, tror jeg det Statoil gjør nå er veldig lurt. Jeg tror de ansatte vil oppleve det som positivt dersom det blir et litt annet eierskap og fokus. Statoil er i dag for alle praktiske formål et lete-, utbyggings og produksjonsselskap når man ser stort på det. Ikke som Exxon, BP og Shell som har en balansert virksomhet oppstrøms og nedstrøms.

I Statoil er den ene delen veldig mye større enn den andre og man vil aldri verken ønske eller klare å bygge opp en nedstrømsvirksomhet som er sammenlignbar med det de store integrerte oljeselskapene har. Det er hva som skjer ute i havet i form av nye prosjekter og i form av produksjon både investorer og politikere er mest opptatt av. Denne ubalansen gjør at det er i hvert all tre grunner til at det er lurt å skille ut energi og detaljhandel som en mer selvstendig virksomhet:

For det første har det med mulighetene til å skaffe kapital til å investere og vokse gjennom oppkjøp. I dag må energivirksomheten i Statoil hente penger internt. Det kan være vanskelig av flere grunner. Dels fordi risikoen og avkastningskravene er mye høyere i utbyggingsprosjekter offshore enn i en energi- og detaljhandelsvirksomhet. Dermed er det ikke lett å få til prosjekter innen retail og energi som når opp. Dessuten er det pedagogisk vanskelig å få aksjonærer som mener de har investert i et oppstrøms oljeselskap til å forstå hvorfor man skal investere i å åpne bensinstasjoner i flere land eller selge flere energiprodukter til sluttkunder i Europa.

For det andre er det kompetansemessig og markedsmessig ganske forskjellig å være god til å kjøpe letearealer, finne olje og designe smarte utbyggingsløsninger i miliardklassen på dypt vann og på den andre siden være god til å selge boller, kaffe, pølser og bioetanol til kunder. Begge deler er komplekse virksomheter som krever både teknisk og kommersiell kompetanse, it-systemer og logistikk. Men det er helt ulike bransjer, helt ulike konkurrenter og helt ulike kompetanser som kreves. Ved å dele virksomheten kan man få inn eiere som tilfører mer eiermessig kompetanse på nedstrøms energimarkeder og på retail. Og det er jo grunn til minne om at Statoil Detaljhandel for noen år siden var eid 50 prosent av ICA og 50 prosent av Statoil.

For det tredje skaper det en litt ny situasjon å få en internasjonal retailvirksomhet inn på Oslo Børs. Dette er en sektor som ikke er spesielt godt representert på børsen i dag og dette grepet vil kunne gi både retailbransjen og denne delen av Statoil mer oppmerksomhet fra finanspresse, investorer og analytikere. Og som nevnt vil det også gi en helt annen handlefrihet til å gripe muligheter som dukker opp når det gjelder restruktureringer i denne sektoren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Bill Gates fant veien til Twitter for noen dager siden. Her er hans profil, og ja det er en Verified Account. På noen dager har han klart å få over 398 000 followers, og det ble spekulert i om hans inntreden bidro til at Twitter gikk ned for telling.

Men kanskje enda mer spennende er det at Bill Gates også lanserte en ny blogg for noen dager siden, en blogg han har kalt The Gates Notes. Bloggen handler om de store samfunnsutfordringene Bill Gates er opptatt av, som helse, fattigdom, energi og miljø. Her kan man lese artikler om bedre respons på pandemier, hvordan skape bedre læringsmiljøer, hvorfor det er så vanskelig å måle innovasjon og hvorfor det kreves mer forskning for å få fram fremtidens bærekraftige energisystemer. Store og spennende temaer.

Det som slår en når en leser denne bloggen til Bill Gates er hvor opptatt han er av kunnskap og læring. En egen fane på bloggen heter “What I’m Learning” og handler om ting han selv er i ferd med å lære mer om. Her reklamerer han blant annet for The Teaching Company, en virksomhet som tilgjengeliggjør og selger kurs i form av forelesninger av høy kvalitet som lydfiler eller på DVD og som Bill Gates skriver at han selv har brukt til å lære mer historie og økonomi. Sannsynligvis verdt å teste ut.

Jeg hadde for øvrig gleden at å møte Bill Gates for litt over fem år siden i København. Egentlig var jeg bare med, for det var sønnen min Petter som var hovedpersonen og som fikk vise hvordan han bruker en Micro RollTalk talemaskin når han ikke kan snakke på vanlig måte. Hardware er en vanlig smarttelefon, men det er software fra norske Falck Igel som gjør at disse hjelpemidlene kan brukes til helt andre ting, både til å kommunisere og som fjernkontroller som styrer rullestoler, lys og ulike apparater på en enklere måte.

Ganske viktige saker, ikke bare for funksjonshemmede, men mange eldre med problemer med å bevege seg kan også ha stor glede av slike smarte teknologiløsninger for å klare seg bedre i hverdagen.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du  abonnere på nye innlegg.

Nicholas Carr sier i sin blogg at Apples iPad er “Hello iPad, Goodbye PC“. Jeg tror han er alt for rask med en slik konklusjon. iPad er en lekker dings, en slags krysning mellom iPhone og Kindle, som ser veldig morsom ut. Men noen fullverdig PC er den ikke.

Det er flere gode grunner til at iPad slik den ble presentert onsdag kveld ikke vil erstatte en PC. Mashable nevner over 10 ting som mangler. Kanskje er ikke alt dette like viktig, men hvis man skal konkurrere med en PC er det et problem hvis det ikke er multitasking, ikke er USB- inngang (man må bruke en adapter) og det ikke er Flash-støtte.

Dessuten er lagringsplassen bare på 64 GB i den største utgaven, uten mulighet for å utvide med minnekort. Det er også verdt å nevne at den ikke har støtter HD-video og heller ikke noen HDMI-utgang for å avspille til HDTVer.

Men jeg tror som sagt det er feil fokus å sammenligne iPad med bærbare PCer. Dette er en underholdningsmaskin og medieplattform som skal gi tilgang til alt mulig iPhone kan tilby av spill og andre apps. Den skal gi oss tilgang til TV-serier, film og musikk via iTunes. Og den skal gi tilgang til bøker, tidsskrifter og multimediale læremidler og andre kommende nyskapninger spesielt utviklet for iPad av en ny software- og innholdsindustri. Det er summen av alle disse mulighetene som er spennende.

Espen Andersen har et godt poeng når han kaller iPad for inngangsporten til et “økosystem”. Jan Omdahl i Dagbladet kaller den en betalingsterminal. Det tror jeg er et godt bilde, og en ganske attraktiv modell for de som produserer musikk, film og journalistikk de i dag sliter med å ta betalt for. Jeg er i likhet med Omdahl egentlig litt tvilende til om vanlige aviser er så godt egnet for en slik hybridmodell, en slags mellomting mellom papir og nettavis. Nyheter er bedre på nett, der de er lenkbare og søkbare.

Men for tidsskrifter, TV-serier, filmer og nye multimedieprodukter som gir bilder og video en sentral plass, er dette en veldig spennende plattform. Mens Kindle har noen fortrinn når det gjelder å være en plattform for vanlige bøker (Mashable har skrevet om Kindles styrker og svakheter), er iPad helt overlegen når det gjelder foto og video.

Jeg tror ikke det som vil avgjøre suksessen til iPad er om den kan erstatte en PC. Det avgjørende for en slik mediedings er om den får noen “killer apps” vi bare må ha. Slik iPod hadde iTunes, med omtrent all musikk i verden. Og slik iPhone tilbyr 30 000 apps. For å bil så stor må iPad gi brukerne tilgang til noe de ikke har i dag. Da blir det en virkelig “game changer”. Men her antar jeg at det kommer flere nyheter i tiden som kommer.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du  abonnere på nye innlegg.

Financial Times har i dag en svært interessant artikkel om veksten i forsking i de såkalte BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) målt i form av publiserte artikler i anerkjente vitenskaplige tidsskrifter. Det er Thomson Reuters landanalyser som er grunnlag for analysen.

Det er kraftig vekst i grunnforskning flere steder, men det er Kina som i følge disse tallene virkelig imponerer med sin vekst. Siden 1981 er Kinas publisering 64-doblet. Financial Times skriver:

“China has experienced the strongest growth in scientific research over the past three decades of any country, according to figures compiled for the Financial Times, and the pace shows no sign of slowing. Jonathan Adams, research evaluation director at Thomson Reuters, said China’s “awe-inspiring” growth had put it in second place to the US – and if it continues on its trajectory it will be the largest producer of scientific knowledge by 2020.”

Verden har vel begynt å venne seg til at Kina er verdens største produsent av industrivarer og elektronikk. De er blitt verdens største utslipper av CO2. Men å styre mot å bli verdens største produsent av forskning plasserer Kina i en annen og høyere divisjon. For det er forskjell på å dominere en konkurranse om ha størst industriøkonomi og å dominere en konkurranse om å ha størst kunnskapsøkonomi.

Nå er det selvsagt flere ting en vitenskapelige publiseringer som betyr noe for evnen til å oppnå resultater på andre områder. Man skal for eksempel også få til gode innovasjonsprosesser. Også selve kvaliteten på forskningen i Kina, Brasil og India er variabel. Men de er i ferd med å styrke seg kraftig også kvalitetsmessig. Det vises blant annet gjennom andelen artikler som har internasjonale medforfattere:

“Although its quality remains mixed, Chinese research has also become more collaborative, with almost 9 per cent of papers originating in China having at least one US-based co-author. Brazil has also been building up a formidable research effort, particularly in agricultural and life sciences. In 1981 its output of scientific papers was one-seventh that of India; by 2008 it had almost caught up with India.At the opposite extreme is Russia, which produced fewer research papers than Brazil or India in 2008.”

Styrkeforholdet i verden er i ferd med å endres, også når det gjelder forskning. Vi er blitt vant til at nesten alle de beste universitetene i verden er i USA, med et par europeiske utfordrere. Om ti år tipper jeg det er noen kinesiske universiteter blant de aller beste. Og at India og Brasil er de nye utfordrerne. For de norske universitetene betyr dette at det er enda flere man må slå for å klatre på rankinglistene. Mens det for studentene og for næringslivet er mye å glede seg over i denne utviklingen.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du  abonnere på nye innlegg.

Alle som eier en iPhone har sett det. Vi andre føler oss litt utenfor fortsatt. I april i fjor feiret Apple sin nedlasting nummer en milliard av et program til iPhone på hjemmesiden. Og allerede i september passerte de to milliarder.

Dette markedet for å laste ned små programsnutter til mobiltelefon, såkalte “mobile apps” er i ferd med å eksplodere. Spillapplikasjoner er størst, men her er det både sosiale medier til mobilen og en rekke andre nyttige ting. Og i prinsippet kan hvem som helst produsere en helt ny vinnertjeneste og selge den gjennom en “App-store”, som for eksempel Googles Android Market.

I følge en ny analyse fra Gartner vil denne bransjen omsette for 6,8 milliarder USD i 2010 og over 21 milliarder USD i 2013. Det er flere interessante forhold i disse analysene. For det første er det slik at over 80 prosent av det vi laster ned er gratis. Og denne gratisandelen vil øke. Likevel vil omsetningen øke kraftig. I dag er det slik at reklamefinansierte apps i dag bare utgjør en liten del. I 2013 mener Gartner reklamefinansiering vil utgjøre 25 prosent av omsetningen.

Men hva betyr så dette for mobilbransjens fremtid? De nye applikasjonsbutikkene er utvilsomt viktige, men vil de forandre på styrkeforholdet mellom de ulike aktørene i bransjen? Mellom de som lager telefoner, de som utvikler software og de som leverer nettverkstjenester? Forfatter og blogger Robert X. Cringely går så langt som å hevde at til tross for stadig flere aktører, er det bare tre virkelig store spillere som vil dominerer softwareplattformene.

“The smart phone marketplace will consolidate around three operating systems — Android, Blackberry, and OS X. Though there will be some ups and down in the market and the complete transition will take longer to complete than my usual 12-month timeline, Symbian, Windows Phone, and every other smart phone OS that isn’t from Apple, Google, or RIM, are likely to die or be reduced to insignificance.None of these platforms expect to die, but that’s the way it is with these things. You don’t expect to lose until you’ve lost, generally.”

Grunnen til dette er i følge Cringely at dette ikke lenger vil handle om hardware, men om software. Og selv om det er slik at mange av aktørene gjør begge deler, er det i følge Cringely forskjell på “a hardware company that does software” på den ene siden, og i følge Cringely: “Apple is a software company that sells its products in an expensive hardware box”

Hva med Microsoft, som jo er store på nettopp software? I følge Cringely ligger Microsofts mulighet i å være på lag med en av de tre store. Siden Microsoft ikke vil velge en allianse med Google vil de i følge Cringely motvillig bli alliert med Apple. Eller, hvis de velger å være enda et hakk dristigere kan Microsoft kjøpe kanadiske RIM, de som lager Blackberry og i dag er en betydelig aktør i markedet for businessmobiler.

Jeg er ikke i stand til å ta stilling til disse prognosene. Kanskje er det slik at Cringely med sin it-bakgrunn overvurderer smarttelefonenes betydning for totalmarkedet. USA er tross alt ikke hele verden, og markedene ser litt annerledes ut i de markedene mobilsalget vokser raskest. Men at programvare, mobilt bredbånd og nye tjenester er i ferd med å omforme mobilbransjen er det ingen tvil om. Ting skjer raskt og da er det alltid noen kort som skal deles ut på nytt. Apple og Google som Cringely tror vil vinne var ikke en gang i mobilbransjen før ganske nylig.

Sammen med disse nye plattformene har det kommet en helt ny programvareindustri med små underleverandører av mer eller mindre nyttige mobile programmer. Mashable kan for eksempel fortelle oss om 9 essential iPhone apps for cat lovers, 10 best iPhone apps for dog lovers og 10 essantial iPhone apps to avoid dating disasters.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du  abonnere på nye innlegg.

Tirsdag kveld foregår det et uvanlig viktig valg i Massachusetts for å fylle den ledige plassen etter Ted Kennedy i Senatet. De aller fleste av de siste meningsmålingene sier at det blir republikansk seier i noe som burde vært demokratisk walk-over.

San Francisco Chronicle har funnet 10 grunner til at dette er et veldig, veldig viktig valg. Kort oppsummert handler det for det første om at dette er en av de mest demokratiske delstatene i landet. Ikke siden 1972 har Massachusetts valgt en republikansk senator, og den plassen som nå skal fylles har tilhørt Kennedy-familien siden 1952. Samtlige ti medlemmer av US House of Representatives fra Massachusetts er demokrater. Så det er litt forståelig dersom demokratenes kandidat Martha Coakley har tatt litt lett på oppgaven.

For det andre er dette et valg som kan endre styrkeforholdet i senatet og frata Obama støtten fra de nødvendige 60 medlemmene som skal til for å slippe å forhandle med republikanerne. Det er med andre ord et valg som kan velte Obamas helsereform. Og alle andre større saker han vil ha igjennom og som er kontroversielle. Allerede litt over et år ut i Obamas presidentperiode kan rammebetingelsene hans endres helt.

Og ironisk nok har man dette valget fordi demokratene endret loven i 2004 for å hindre at det skulle utpekes en republikansk senator (Tore Sandvik minner om dette poenget på bloggen sin). Da var senator John Kerry presidentkandidat og Mitt Romney guvernør. Og normalt er det jo guvernøren som utnevner en ny senator i perioden fram til neste valg hvis plassen blir ledig. Men demokratene i Massachusetts endret loven fordi de ikke ville gi Romney mulighet til å utnevne en republikansk senator. Og dobbelt ironisk blir det hvis republikaneren som eventuelt blir valgt i Ted Kennedys sted skal være den som sørger for å velte selve helsereformen, Ted Kennedys store prosjekt.

Når demokratene ser ut til å kunne tape en av sine sikreste plasser i senatet har det nok litt med Obama og nasjonale stemninger og gjøre. Men det har nok enda mer med en serie blundere kandidaten Martha Coakley har gjort.

Den mest spektakulære tabben til Coakley var å kalle to profilerte republikanere, Rudi Guiliani og Curt Schilling for “Yankee fans” i et radiointervju. Sportsmetaforer slår naturligvis godt når de treffer. Men de kan være veldig destruktive når de avslører at den som kommer med dem ikke kan noe som helst om sport. At Rudi Guiliani er stor tilhenger at New York Yankees (her snakker vi baseball) og ofte observert i karakteristisk NY-caps er godt kjent. Her er Martha Coakley på trygg grunn.

Problemet er at baseballstjerne, blogger og republikaner Curt Schilling ikke akkurat er noen “Yankees fan”. Han har siden 2004 vært en av de største stjernene i Boston Red Sox, og var med på å vinne The World Series i baseball i 2004 og 2007. Stort større idrettshelter har man ikke i Massachusetts. Da Boston Red Sox vant World Series i 2004 var det 86 år siden sist de vant. Mange mente at de var rammet av “The Curse of the Bambino” etter at Babe Ruth ble solgt til New York Yankees i 1919. Men denne forbannelsen ristet Red Sox som sagt av seg i 2004 da de slo St Louis Cardinals i finalen. Og de kom til finalen ved å vinne over nettopp New York Yankees 4-3 over syv kamper etter å ha ligget under 0-3. Det er første gang i historien et lag har klart å snu 0-3 til 4-3. Curt Schilling var en av en av de største heltene.

Dette er ikke en liten og perifer sportslig begivenhet. Vi snakker om noe alle i Boston vet, slik alle i Norge vet at det var Oddvar Brå som brakk staven. Er man politiker fra Trondheim eller Bergen holder man orden på hvem som spiller for Rosenborg og hvem som spiller for Brann. Pinlige feil på dette området er ikke å anbefale, verken i Norge eller i USA. Obama rykket inn i helgen, i valgkampens siste fase for å avverge et alvorlig nederlag. Men det spørs om det var for sent.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du  abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Mellom 11. og 24. januar arrangeres The North American International Auto Show i Detroit, Michigan. Dette er bilindustriens Mekka, i hvert fall var det situasjonen frem til ganske nylig. Men stemningen er ikke helt som før nå når GM er konkurs og Chrysler er kjøpt av italienere (og det er andre modeller enn bilmodeller hos Chrysler som har fått mest oppmerksomhet i New York Times bilblogg).

Den største stjernen av alle kommer også til Detroit, men ikke til bilutstillingen. I følge New York Times skal Tata Nano vises fram noen kilometer unna, på Detroit Science Center. Dette er bilen indiske ingeniører har skapt og som skal koste rundt 15 000 kroner i den enkleste utgaven. I følge Times of India skal en amerikansk versjon av Tata Nano lanseres i 2013.

“Mahindra , which last month acquired two Australian aviation companies – Gippsland Aeronautics and Aerostaff Australia – is planning to begin manufacturing two to 18-seater light aircraft for India that will be cheaper to buy and run than foreign brands and will be adapted for the country’s tough conditions.”Our dream is to be the Embraer of India,” Hemant Luthra, president of Mahindra Systech Sector engineering arm, said in an interview.”

Nå kan det være på sin plass å nevne at Embraer som her nevnes som et forbilde verken er nord-amerikansk eller europeisk. Embraer som med sine 17 000 ansatte er en av verdens største flyprodusenter, har sitt hovedkontor i São José dos Campos i Brasil. Og det tror jeg kanskje er et viktig poeng.

Når India skal konkurrere om en lederrolle innenfor bilindustri og flyindustri er det slett ikke sikkert det er USA og Europa de vil være mest opptatt av å sammenligne seg med. For produktene som skal vinne kunder i de nye vekstmarkedene blir ikke laget der, men i Korea, Indonesia, Kina og Brasil, og i India.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du  abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

The Economist kaller det en stille revolusjon. I årets første nummer skriver de i en lederartikkel at kvinner i løpet av kort tid vil utgjøre flertallet av arbeidsstyrken i USA. Og at dette er trenden i hele den rike verden:

“At a time when the world is short of causes for celebration, here is a candidate: within the next few months women will cross the 50% threshold and become the majority of the American workforce. Women already make up the majority of university graduates in the OECD countries…”

Det har skjedd noe når gamle ærverdige The Economist kritiserer USA for å ikke tilby nok barnehageplasser eller gunstige permisjonsordninger som gjøre det enklere å både jobbe og få barn:

“America could invest more in its children:
it spends a lower share of its GDP on public child-care than almost any other rich country, and is the only rich country that refuses to provide mothers with paid maternity leave. Barack Obama needs to measure up to his campaign rhetoric about “real family values”.”

The Economist beskriver her noe viktig. Velferdsordninger som stimulerer til høyere og ikke lavere yrkesdeltagelse er god næringspolitikk. Eldrebølgen gjør at vi trenger enda mer kompetanse og arbeidkraft. Derfor er høy yrkesdeltagelse blant kvinner et av de viktigste konkurransefortrinnene et land kan ha. Og enda bedre blir det hvis vi utformer ordninger som gjør det attraktivt for unge talenter fra andre land å komme til Norge for å arbeide eller forske, og ha med familien sin. Land som ikke har forstått betydningen av å oppmuntre til likestilling og høy yrkesdeltagelse blant kvinner pådrar seg et stort problem, noe The Economist også er inne på:

“Millions of women have been given more control over their own lives. And millions of brains have been put to more productive use. Societies that try to resist this trend—most notably the Arab countries, but also Japan and some southern European countries—will pay a heavy price in the form of wasted talent and frustrated citizens.”

Dette betyr ikke at allerede gode velferdsordninger alltid skal utvides ytterligere. Velferdsordninger koster penger og må kunne bæres av næringslivet og skattebetalerne. Vi må derfor finne en riktig balanse. Det sentrale er om ordningene fremmer eller hemmer deltagelse i arbeidslivet, noe jeg har prøvd å si noe om i en sak Dagsavisen hadde på trykk tirsdag.

I en litt lengre artikkel som går en del grundigere inn i trendene i ulike land skriver the Economist at på tross av store ulikheter mellom ulike lands barnehagedekning og permisjonsordninger, er trenden over alt at mange flere kvinner vil jobbe. Overgangen fra industrisamfunn til kunnskaps- og tjenesteøkonomi gir også kvinner mange flere muligheter i arbeidslivet enn før. Kvinnene er i flertall på de fleste av de områdene som er i vekst, både innen utdanning og i arbeidslivet. Og kvinner er i jobber som er mindre rammet av finanskrise. The Economist skriver:

“The trend towards more women working is almost certain to continue. In the European Union women have filled 6m of the 8m new jobs created since 2000. In America three out of four people thrown out of work since the recession began are men; the female unemployment rate is 8.6%, against 11.2% for men. The Bureau of Labour Statistics calculates that women make up more than two-thirds of employees in ten of the 15 job categories likely to grow fastest in the next few years. By 2011 there will be 2.6m more women than men studying in American universities. Women will also be the beneficiaries of the growing “war for talent”. The combination of an ageing workforce and a more skill-dependent economy means that countries will have to make better use of their female populations. Goldman Sachs calculates that, leaving all other things equal, increasing women’s participation in the labour market to male levels will boost GDP by 21% in Italy, 19% in Spain, 16% in Japan, 9% in America, France and Germany, and 8% in Britain.”

Det er ikke bare land som skal øke konkurranseevnen ved å lage ordninger som gjør det mer attraktivt å være yrkesaktiv. Også bedriftene skal slåss om de kvinnelige talentene. Og det må bedrifter gjøre ved å tilrettelegge for at karrièreutvikling og organisering av arbeidet gjør det mulig å kombinere familie og jobb dersom de skal være attraktive. Artikkelen i The Economist har en del interessante internasjonale eksempler på hvordan bedrifter gjør det lettere å kombinere lederjobber og et familieliv. En gruppe tiltak handler om å bruke ikt til å tilrettelegge for mer fleksibel arbeidstid, for eksempel ved å bruke hjemmekontor. En annen gruppe tiltak handler om måter å organisere karriereløp i kunnskapsbedrifter. Denne kampen om de kloke hodene vil prege og forandre arbeidslivet i årene som kommer.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du  abonnere på nye innlegg.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.