Det ble brukt ganske store ord på pressekonferansen Jens Stoltenberg og Rigmor Aasrud holdt i dag om det de i en pressemelding fra Statsministenens kontor kaller “en fulldigitalisering av forvaltningen“. Presse-konferansen kan man se på nett-TV her og dokumentet som ble lagt frem heter “På nett med innbyggerne” og kan leses her.

De store ordene om at “Norge skal ligge i front internasjonalt” og tilsvarende er ikke spesielt presise beskrivelser av hva dette handler om. Først og fremst handler dette om at offentlig sektor ikke må bli helt akterutseilt i forholdt til de løsningene vi er blitt vant til å bruke i hverdagen ellers, for eksempel i kontakt med banker og reisebyråer, eller i vår kontakt med familie, venner og nettverk via sosiale medier. Det regjeringen har lagt frem i dag er ikke veldig grensesprengende og nytt, men det er et skritt fremover og noen av valgene man gjør fortjener å bli trukket frem.

Det aller viktigste tror jeg er at statsministeren selv stiller seg i spissen for en mer kraftfull satsing på digitale og selvbetjente løsninger for vår kommunikasjon med offentlig sektor. Ikt finnes etter hvert over alt, inkludert i alle departementenes ansvarområder. Da er det ikke så lett å være sektorminister i et fornyingsdepartement og ha et slags politisk ansvar for digitale tjenester i tunge sektorer som helsesektoren, utdanningssektoren og NAV. Det hjelper veldig at statsministeren er med på å skape forventninger og fallhøyde ved å gjøre denne satsingen til hele regjeringens prosjekt..

Det er også positivt at regjeringen er så tydelig når det gjelder prinsippet om at digitale løsninger skal være obligatoriske for bedrifter og det normale for privatpersoner. Privatpersoner som ønsker det papirbaserte alternativet kan få det, men må be om det spesielt. Dette prinsippet formuleres slik i dokumentet:

“Digital kommunikasjon skal være hovedregelen for kommunikasjon med forvaltningen
Egnede tjenester skal tilbys digitalt og skal være den normale måten å kommunisere med forvaltningen på. Innbyggerne må aktivt velge manuelle løsninger hvis de foretrekker det. Dette prinsippet kalles digitalt førstevalg.”

Dokumentet slår fast ytterligere åtte slike overordnede prinsipper, som så konkretiseres i form av beskrivelser av noen veivalg man kaller “felles forutsetninger for den digitale forvaltningen“. Flere av disse forutsetningene er interessante:

Altinn er i skrivende stund nede og det er uklart når den kommer i gang igjen. For næringslivet er dette svært alvorlig. Det er i dag over 30 offentlige etater som har laget sine innrapporteringsløsninger i AltInn, inkludert skatt, moms og NAVs løsninger mot næringlivet, og mange er avhengige av å bruke Altinn hver eneste dag. Hele poenget med Altinn har nettopp vært å lage en felles portal der man kan levere skjemaer og rapporter til det offetnlige, og etter hvert også motta informasjon, uten å måtte forholde seg til masse forskjellige skjemaer og nettsider der man må rapportere det samme flere ganger.

Næringslivet har i all hovedsak vært fornøyd med Altinn. Når det virker bidrar det til å spare mye tid og energi som kan anvendes langt bedre på helt andre områder, for eksempel til å selge varer og tjenester til kunder eller til å drive med innovasjon. Det bør derfor satses videre på å utvikle gode digitale samhandlingsløsninger som forenkler rapporteringsbyrden og sparer bedriftene og samfunnet for store kostnader. Men forutsetningen er selvfølgelig at det lages løsninger som virker. Det er helt uakseptabelt at en så sentral del av infrastrukturen ikke er i orden.

Alle som interesserer seg for problemstillinger man kan møte i store it-prosjekter generelt og Altinn spesielt, bør lese DNVs evaluering av Altinn II-plattformen. Den er på omkring 50 sider og gir en god gjennomgang av hvilke utfordringen denne løsningen har hatt. Det er ikke noe litterært mesterverk, rapporten er nok først og fremst laget for en målgruppe som har strategisk og teknologisk kompetanse på it-prosjekter, men innholdsmessig er den svært treffsikker. Den forklarer ikke konkret hva som har skjedd og som gjør at Alltinn ikke virker nå, det vet foreløpig ingen, men den har gode forklaringer på hvorfor slike situasjoner har kunnet oppstå.

Litt forenklet vil jeg si at DNVs rapport tar opp minst tre veldig store problemer man er nødt til å ta tak i dersom tilliten til offentlige it-systemer skal kunne opprettholdes:

For det første er det tydelig ut fra rapporten at det er lansert en løsning som har vært full av feil og problemer, og at det ikke har vært satt av nok ressurser til å rette feilene. De lanserer begrepet “teknisk gjeld” for å beskrive det problemet et stort it-system kommer opp i hvis man skyver uløste feil og problemer foran seg og ikke får gjort alt man hadde tenkt å gjøre:

“Teknisk gjeld er en metafor som brukes for å si at det du ikke har gjort eller det du burde ha gjort har en “prislapp”. Man må “betale ned” teknisk gjeld for å gjøre systemet mer vedlikeholdbart.”

NHO la i dag fram sin økonomiske kvartalsrapport for første kvartal i 2012, inkludert et økonomibarometer med nye tall for bedriftenes forventninger for 2012. Litt vemodig, for det var siste gang Tor Steig la frem tallene. Han hadde sin siste arbeidsdag onsdag og går av med pensjon etter 32 år i NHO. Han har vært en viktig talsmann for norsk næringsliv og jeg tror mange kommer til å savne Tors entusiasme og pedagogiske evner.

Det er 2500 bedrifter som har svart i undersøkelsen og de har moderate forventninger til veksten fremover, i mener gjennomsnittsbedriften det er grunn til å være nøktern. Men tallene viser at det er et enormt sprik i forventningsnivået.Vi i har nå en enda sterkere todeling i arbeidsmarkedet enn noen gang. NHOs skriver dette om rapporten på sin nettside:

“NHOs ferske økonomiske kvartalsrapport, Økonomisk overblikk 1/2012, viser at tosporsøkonomien befester seg. Olje- og gassvirksomheten blir stadig mer dominerende i norsk økonomi. Investeringene her utgjorde i fjor 140 milliarder kroner – syv ganger mer enn investeringene i industri og bergverk i fastlandsøkonomien. – Det er nå tegn på at oljeklyngen fortrenger annen norsk konkurranseutsatt næringsvirksomhet gjennom særnorsk sterk kostnadsvekst og tilspisset kamp om den kvalifiserte arbeidskraften, sier NHOs sjeføkonom Tor Steig.”

Posten Norge drives åpenbart svært godt. I går la de fram et solid resultat til tross for en kraftig og vedvarende nedgang i mengden brevpost. Jeg har tidligere blogget om hvordan brevpostmengden sank med 15 prosent i 2009 og 9,4 prosent i 2010. Tallene for 2011 viser et ytterligere fall på 6 prosent. Likevel har konsernet Posten Norge et plussresultat, før skatt, finans og engangseffekter, på over en milliard kroner.

I årsmeldingen for Posten Norge for 2011 kan man lese at Postens salgsnett i Norge nå består av 1 234 Post i Butikk, 15 bedriftsentre og 179 egendrevne postkontor. Posten vil gå lenger og ønsker erstatte flere egne postkontor med Post i butikk. De ønsker også å fjerne plikten Posten har til å tilby banktjenester. I dagens samfunn klarer man fint å løse disse tjenestebehovene på andre måter.

Politikere burde juble over at et konsern som fortsatt har monopol på og plikt til å levere tjenester som går rett nedover og samtidig er sterkt konkurranseutsatt på tjenester om vokser, gjør det så bra. De burde støtte og oppmuntre videre omstilling, slik at også fortsettelsen av denne historien går bra. Dessverre gjør mange politikere det motsatte. Den ene rødgrønne politikeren etter den andre, særlig fra Senterpartiet og inkludert Samferdselsministeren, står fram og gjør det til en kampsak at postombæring på lørdager må fortsette, slik at posten må fortsette å bruke mye ressurser på oppgavene som blir minst viktig fremover.

Jeg har et langt bedre forslag til en sak de burde kjempe for og som mange flere vil ha glede av enn å få reklame i postkassen på lørdager. Posten lanserte for en stund siden Digipost, en digital versjon av dagens fysiske postkasse, der både borgere og virksomheter kan sende digitaliserte brev og dokumenter til hverandre på en sikker måte. Problemet med Digipost er at til tross for at mange av oss har registrert oss så er det alt for få virksomheter som har tatt det i bruk for å sende brev. Kommunene sender ut sine skjemaer som brevpost. Sykehus innkaller pasienter og sender ut epikriser via brevpost.

Og det finnes mange andre eksempler på viktige dokumenter som det ville være både lang raskere og langt sikrere å motta med Digipost eller en annen tilsvarende digital postkasse, men som vi fortsatt får tilsendt på papir. Vi trenger politikere som sørger for at stat og kommune tar i bruk slike tjenester slik at vi kan få sikker og digital tilgang til ting som i dag kommer på papir i postkassen.

Man trenger ikke være redd for at dette skal føre til et nytt monopol på digital post. I tillegg til Posten Norges Digipost er det også lansert en tjeneste som heter eBoks.no. Denne tjenesten er eid av Posten Danmark og Nets, som igjen er eid av norske og danske banker i fellesskap. I Danmark er eBoks etter ti års drift blitt en stor tjeneste som har 3,5 millioner private brukere og 125 000 brukervirksomheter. I 2011 distribuerte de 185 millioner dokumenter. Danskene ligger i dag langt foran Norge på dette området. Både Digipost og eBoks tilbyr også sikker opplasting og digital lagring av viktige private dokumenter som for eksempel forsikringsbevis, kontrakter, attester og vitnemål.

Man skulle jo tro at en sikker måte å sende ut brev og dokumenter til privatpersoner ville være et åpenbart satsingsområde for offentlige virksomheter og politikere. Det sparer penger, det er praktisk og nyttig for brukere og det fungerer like godt i distriktene som i sentrale strøk. Dessuten virker internett på lørdager og søndager også. Fornyingsdepartementet (FAD) ba derfor Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) om å utrede “En felles meldingsboks“. Rapporten kom i september. Den peker på tre alternative modeller og anbefaler en slags hybridløsning mellom en ny offentlig meldingssentral bygget opp i AltInn og bruk av kommersielle meldingsformidler i et marked:

“Dette kombinasjonsalternativet innebærer at man i første omgang tar i bruk meldingsboksen i Altinn, som en felles meldingsboks. Parallelt påbegynnes arbeidet med å legge til rette for at kommersielle aktører også kan tilby meldingsboks til innbyggere og næringsliv. Ved å velge denne tilnærmingen kommer man raskt i gang, samtidig som kostnader og risiko er lave. Likevel går man ikke glipp av fordelene ved å involvere kommersielle aktører.”

Problemet med rapporten til Difi er at den setter offentlig sektor i sentrum og ikke borgeren, noe som gjør at den tar til orde for å bygge opp en ny og omfattende felles statlig infrastruktur på et område der det ikke er åpenbart at det trengs. Det er i hvert fall ikke åpenbart at det er lurt å vente til denne felles statlige løsningen er ferdig før man tar i bruk muligheten til å sende dokumenter og brev til en digital postkasse hos mottakeren. Heldigvis peker en rekke høringsuttalelser, fra så forskjellige virksomheter som Næringsdepartementet, Skattedirektoratet, FNO og LO, på nettopp denne svakheten. At staten skal bruke tid og ressurser på å utvikle en ny infrastruktur for meldinger i AltInn når det allerede er tilgjengelige kommersielle alternativer som kan tas bruk med en gang, virker unødvendig.

I USA er tredje mandag i februar en “federal holiday” som kalles Presidents Day eller Washington’s Birthday. At det er en føderal feriedag betyr at både statlige kontorer og børsene er stengt. Dette er også en feriedag i over halvparten av delstatene. Washingtons Birthday ble etablert som en fridag av kongressen i 1879 og ble først feiret den 22. februar, George Washingtons fødselsdag. Men fra 1971 er den i stedet blitt markert hver tredje mandag i februar og er formelt en Presidents Day de fleste steder, en dag som feirer presidentembedet om sådan.

Når det gjelder George Washington hører det med til historien at han ble født i Virginia i 1731, et tidspunkt da den julianske kalenderen fortsatt var i bruk i det britiske imperiet. Etter denne kalenderen var hans fødselsdag 11. februar 1731, noe som tilsvarer 22. februar i den nye gregorianske kalenderen som ble tatt i bruk i England og koloniene i 1752. Norge og Danmark hadde på det tidspunktet allerede byttet kalender, det skjedde i 1700.

Når man først er i gang med å markere Presidents Day kan det jo være et poeng å ta en titt på Washington Post som for noen dager siden hadde en artikkel om Five myths about the presidency. Her avliver de blant annet myten om at presidenter har makt til å få gjort ting og myten om at en krig styrker en presidents makt og omdømme. De tar også et oppgjør med myten om at presidenter generelt har hatt mye erfaring og lang utdanning. Det er faktisk bare en president har hatt en doktorgrad. Det var Woodrow Wilson som var president mellom 1913 og 1921.

En annen mye er at det er så stressende og helsefarlig å være president at det forkorter levetiden. Rent bortsett fra de som døde fordi de ble skutt (Garfield, Lincoln, McKinley og Kennedy) har flertallet levd forbausende lenge. De åtte første presidentene ble i gjennomsnitt 80 år gamle i en tid der levealderen i befolkningen i USA var rundt 40. Og også senere har mange av presidentene blitt gamle. Washington Post skriver:

“From Hoover through Ronald Reagan (excluding Kennedy), seven of eight lived longer than expected. Johnson was an exception; he died of a heart attack at 64. But the average age at death was 81.6 years. And four of our 43 presidents lived to their 90s: Gerald Ford, Reagan, John Adams and Hoover. The presidency will give you more wrinkles and gray hair, but it’s not likely to kill you”

Facebook skal snart på børs, og i følge flere medier er det mulig de skal sende inn de nødvendige dokumentene til SEC allerede denne uken. Det blir garantert en av historiens mest medieomtalte børsintroduksjoner når det skjer. Men hvor mye er Facebook egentlig verdt? Og hvor stor er Facebook i forhold til andre bedrifter vi kjenner?

Noe av problemet med slike verdivurderinger er at de naturligvis må ha et blikk på dagens omsetning og overskudd, som for Facebooks vedkommende fremdeles er på et relativt beskjedent nivå i forhold til de virkelig store bedriftene i verden. Og de er fortsatt bare 3000 ansatte. På den annen side er Facebook verdens best besøkte nettsted og har 850 millioner brukere. Utnyttet på riktig måte kan det gi muligheter for noen virkelig store inntekter i fremtiden. Men hva er markedet villig til å prise en slik mulighet til i dag?

Det nøyaktige svaret på det kommer gjennom en børsnotering. Markedsverdien til en børsnotert bedrift er rett og slett aksjekursen multiplisert med antall aksjer. Den markedsverdien på Facebook som nå antydes i ulike medier, blant annet i Wall Street Journal, Washington Post og The Guardian, er 75-100 milliarder dollar. Washington Post har sett litt på hvor mye dette er i forhold til en del andre kjente bedrifter. Det er for eksempel mer enn Disney som er verdt $70 mrd og sammenlignbart med Amazon som er verdt $88 mrd. Dersom Facebook blir verdsatt til $100 milliarder vil det være den samme markedsverdi som McDonalds.

En verdi på mellom 75 og 100 milliarder dollar vil også være betydelig mer enn de $23 mrd Google ble verdsatt til da de gikk på børs i 2004, i en annen mye omtalt børsnotering. Da Netscape hadde sin legendariske IPO i august 1995, en begivenhet som fikk hovedæren for å ha satt i gang dot.com-boblen, var selskapet bare verdt $2,9 mrd ved slutten av første handledag. Sammenlignet med dette er Facebook veldig stort.

Holder vi oss til dot-com tiden og ser på en annen stor begivenhet, AOLs oppkjøp at Time Warner for $167 mrd (Time Warner er verdt $37 mrd i dag), så virker ikke prisingen av Facebook fullt så ekstrem. Og i forhold til USAs aller største teknologiselskaper vil Facebook med en markedsverdi på $100 mrd fortsatt fortsatt være lillebror. Google er i dag verdt $188 mrd, IBM $226 mrd, Microsoft $248 mrd og Apple hele $425 mrd. Apple er nå det mest verdifulle selskapet i verden, foran Exxon som er verdt $402 mrd.

Jeg ser at Hegnar Online også gjør en sammenligning mellom Facebook og de største selskapene på Oslo Børs, og det er jo interessant. Statoils markedsverdi er i dag 80 milliarder dollar, akkurat der man tror Facebook kan havne. Ingen andre norske bedrifter er i nærheten av en slik markedsverdi, Telenor er for eksempel verdt $26 mrd og Norsk Hydro er verdt $11 mrd. Målt i omsetning er bildet helt annerledes, her har Facebook en lang vei å gå. Jeg ser The Guardian skriver at reklameinntektene til Facebook er anslått til 7 milliarder dollar i 2013. Det er i så fall under en tidel av Statoils omsetning og under halvparten av Telenors. Men aksjekurser og markedsverdier handler først og fremst om forventninger. I dette tilfellet er de åpenbart svært høye.

Youngstown, Ohio ligger geografisk midt mellom New York og Chicago på Interstate 80, og er ganske nær et par større naboer, Pittsburg, Pennsylvania og Cleveland, Ohio. Youngstown er kanskje blitt aller mest kjent i senere år gjennom sangen “Youngstown” som ble utgitt av Bruce Springsteen i 1995 og som er selve fortellingen om stålindustriens og denne byens vekst og fall.

Området rundt Youngtown kalles Steel Valley, og var en gang den største stålproduserende regionen i verden. Den inngår i det større området i nord-øst USA som som gjerne kalles The Rust Belt. Disse stålbyene i nord-øst er sammen med bilindustrien i Detroit blitt selve symbolene på avindustrialiseringen av USA. Derfor er det veldig interessant og også ganske symboltungt når Bloomberg i dag skriver at byen nå skal få et nytt stålverk med 350 ansatte som skal produsere stålrør til gassindustrien.

Youngstowns historie fra slutten av 60-tallet fram til ganske nylig er nokså trist. Fram til 1960-tallet, da det bodde 166 000 innbyggere i byen, var det en blomstrende stålindustri der med flere store stålverk og tilknyttet virksomhet. Siden gikk det brått nedover, den ene store industriarbeidsplassen etter den andre måtte stenge, og folketallet falt med 100 000 til bare 66 000 innbyggere i dag. Det største sjokket kom på 19. september 1977, lokalt kjent som Black Monday, da Youngstown Sheet and Tube Company brått måtte stenge og 5000 ansatte mistet jobben samme dag. US Steel flyttet ut sin produksjon omtrent på samme tid, mens Republic Steel holdt ut til de gikk konkurs midt på 80-tallet. Så var det helt slutt for denne industrien i det området som et par tiår tidligere hadde vært sentrum i verdens stålproduksjon.

Hva er det som plutselig har endret seg og som nå skaper en ny optimisme? Den ene og mer generelle forklaringen er at høyere lønninger og kostnader i Kina og lavere kostnader i USA har gjort at det kostnadsforskjellen har krympet en del de siste årene. Det gjør at noen virksomheter flytter hjem igjen. The Economist skrev en artikkel om Moving back to America for en stund siden, og trakk fram flere eksempler på bedrifter som investerer i ny produksjon i USA.

Men den andre og viktigste grunnen til at dette skjer akkurat her i dette område øst i Ohio og vest i Pennsylvania handler om noe helt annet, nemlig skifergass. Ny teknologi gjør at USA plutselig har enorme gassreserver tilgjengelig i flere delstater, gass som alltid har vært der, men som det tidligere var umulig å få frigjort. Den ene fabrikken som er omtalt hos Bloomberg og som skal lage stålrør er relativt liten, men den er del av noe som er veldig mye større. Bloomberg skriver:

“The factory (…) will have 350 workers and produce seamless pipes used in hydraulic fracturing, also known as fracking. It’s part of a development that an oil and gas industry study calculates will mean more than 200,000 jobs and $22 billion in economic output in Ohio by 2015 — and which has neighboring states looking to get in on the action.”

Kim Jong Il var på forsiden av en helt klassisk forside på den trykte utgaven av The Economist i juni 2000. Overskriften da var “Greetings, earthlings“, og lederartikkelen den gang handlet om at presidenten i Sør Korea hadde reist til Nord-Korea på et historisk besøk, med et visst håp om normalisering av forholdet mellom landene som formelt fortsatt er i krig.

Om mulig har det bisarre regimet i Nord Korea blitt enda merkeligere siden samtalene i 2000, de har både prøvesprengt atombomber, senket et krigsskip og skutt raketter over grensen, så noen forsoning har det slett ikke blitt. Siste krangel har handlet om et 30 meter høyt juletre som kristne i Sør Korea har satt opp ved grensen og som har ført til at talsmenn for Nord Korea har truet med “unexpected consequensences“, noe som i denne konflikten godt kan handle om militære mottiltak.

På en måte, som dessverre har gått hardt ut over befolkningen, har Nord-Korea gjort verden en stor tjeneste. De har stått i spissen for et stort eksperiment der et land rett og slett er blitt delt i to, en kapitalistisk del og en kommunistisk del, slik at man kan se forskjellen. I den ene delen har man praktisert demokrat og markedsøkonomi og i den andre har man praktisert ettpartistat og planøkonomi. De to delene snakker samme språk, har samme etnisitet og kultur og har såvidt jeg vet omtrent de samme forutsetningene fra naturens side. Alt er likt bortsett fra det politiske og økonomiske systemet. Slik at man kan måle effekten av og sammenligne levestandard og velferd mellom to ulike økonomiske systemer.

Øst-Tyskland prøvde noe av det samme eksperimentet fra 1945 til 1989, men Nord Korea har gjort oss den tjenesten å forlenge eksperimentet sitt 20 år lengre, langt inn i kunnskapssamfunnet og informasjons- og kommunikasjonsteknologiens tidsalder. En tid der kull- og stålproduksjon betyr enda mindre og innovasjonsevne og omstillingsevne betyr mer enn på 80-tallet. Resultatet av dette koreanske politiske eksperimentet er sjokkerende klart. I det kapitalistiske Sør-Korea er kjøpekraftjustert BNP pr innbygger rundt 30 000 US dollar, i det sosialistiske Nord-Korea er den anslått til 1 800 US dollar. Det ene systemet leverer med andre ord en velstand til befolkningen som i gjennomsnitt er 17 ganger større pr innbygger enn det andre.

Eksperimenter som dette er selvfølgelig forkastelig rent forskningsetisk og har påført innbyggerne i Nord-Korea enorme lidelser, men slike hensyn tar ikke kommunistiske ettpartistater. Og som nevnt har bivirkningen vært at det på en effektiv måte har skremt mange andre land vekk fra ideen om å gjøre noe lignende. Men nå burde det være mer enn nok empiri. Vi vet godt hva som fungerer og det er all grunn til å tro at Nord-Korea kan få til det samme som Sør Korea bare de skifter økonomisk system. Vi får håpe at bortgangen til Kim Jong Il vil føre til endringer og at den hardt prøvede befolkningen snart kan få ta del i den samme velstanden som deres naboer i sør.

Og for den som måtte lure: Dagens kommentar i The Economist om Nord-Korea har overskriften Farewell, earthlings.

EU-kommisjonen lanserte i uken som gikk Horizon 2020, den nye store felles satsingen på forskning og innovasjon som skal avløse det 7. rammeprogrammet. Horizon 2020 er på i alt 80 milliarder euro og skal løpe fra 2014-2020, en periode på syv år. Pressemeldingen fra EU-kommisjonen kan leses her. Og her kan man lese mer om hva EU-kommisjonær Máire Geoghegan-Quinn sa da hun lanserte planene.

80 milliarder euro er mye penger og dette nye rammeprogrammet for forskning er betydelig større enn de 50 milliardene som ble satt av til dagens rammeprogram. Pengene skal fordeles på tre hovedinnsatsområder:

For det første skal EU støtte fremragende vitenskap. 24,6 milliarder euro skal gå til tiltak som løfter kvaliteten på europisk forskning til et verdensledende nivå, blant annet gjennom støtte til European Researh Council, investeringer i “Future and emerging technologies“, bygging av ny forskningsinfrastruktur og tiltak som fremmer forskeres mobilitet og karrièreutvikling.

For det andre skal EU fremme industrielt lederskap. 17,9 milliarder euro skal brukes på tiltak som skal gjøre Europa til en mer attraktiv region for investeringer i forskning og innovasjon. Områder som prioriteres er informasjonsteknologi, bioteknologi, nanoteknologi romfartsteknologi. Innenfor dette innsatsområdet er man også opptatt av å få økt tilgangen på privat risikokapital og å støtte innovasjon i små bedrifter med et høyt vekstpotensial.

Tredje område kaller kommisjonen sosiale utfordringer og her skal det brukes 31,7 milliarder euro. Seks konkrete nøkkelområder er prioritert. Det er helse og eldrebølge, matsikkerhet, sikker og ren energi, smart grønn transport, klima og ressurseffektivitet og inkluderende, sikre og innovative samfunn.

EU er denne gangen svært opptatt av å kutte ned på skjemavelde og byråkrati når det gjelder forskningsprogrammene. Alle som har vært involvert i EU-forskning vet at det er nokså komplisert, så forenklinger vil være svært velkomne. EU er også opptatt av at dersom Europas attraktivitet og konkurransekraft skal økes igjen, må de lykkes bedre med å få flere produkter og tjenester fra idestadiet og inn i markedet. Det er også en overskrift i pressemeldingen som heter “Reversing the brain drain”, der det heter at:

“Horizon 2020 will attract talent from around the world and retain great researchers in Europe by building on initiatives to boost Europe’s research and innovation facilities and performance. The European Research Council (ERC) will increase efforts to attract top research talent from outside Europe. This body is already helping to retain and attract leading researchers who might otherwise have pursued their careers in the US or elsewhere.”

I en bloggpost på sin rektorblogg fredag skrev rektor Ole Petter Ottersen om hvordan Kunnskapskanalen på NRK 2 forrige lørdag hadde flere seere enn World Cup på skøyter på samme kanal tidligere på dagen. Selv om skøyter har havnet noe i skyggen av andre idretter de siste årene, er det interessant at denne type satsinger på formidling av forskningsbasert kunnskap får gode seertall på TV, i dette tilfellet 27 000 personer en lørdag ettermiddag.

Kunnskapskanalen er et samarbeid mellom NRK og de fleste universitetene og noen av høyskolene i Norge. Intermedia ved UiO koordinerer samarbeidet og produserer mange av disse programmene, blant annet serien Etter 22. juli. Men det er flere som bidrar, blant annet har Universitetet i Stavanger en serie med Forsker-standup, små forelesninger på 15 minutter holdt i sosiale omgivelser om spennende forskningsområder, som for eksempel om svarte hull hos Newton og Einstein eller om nanotoksikologi.

Så kan man selvsagt stille spørsmål ved om tradisjonell TV med kanaler og sendeskjema er rett distribusjonsform for dette, eller om ikke nett-TV er vel så interessant. I motsetning til et skøyteløp, som du gjerne vil se når det faktisk pågår, er det jo ikke like viktig å se en forelesning om svarte hull eller nanotoksikologi akkurat samtidig som andre ser det Tilgang til arkivet er viktigere enn direktesendingen. Stoffet er helt ypperlig til fordypning når det passer deg, ikke når det står på TV-programmet. Men det er uansett flott at NRK satser på dette også på vanlig TV, tallene viser jo at det er interesse og det en bra måte å gjøre det kjent, men mange av disse produksjonene kommer etter hvert til å bli sett av betydelig flere på Nett TV enn på  vanlig TV hvis man passer på å gjøre det enkelt å finne fram til og navigere i Kunnskapskanalen på nett.

Som en illustrasjon av potensialet nettet har når det gjelder kunnskapsformidling kan det nevnes at topp 3 kanaler på YouTube Edu nå er:

1. Khan Academy, 2871 videoer og 7 395 146 visninger
2. National Programme for Technology Enhanced Learning i India, 5534 videoer og 6 331 941 visninger
3. UC Berkeley, 2929 videoer og 5 224 805 visninger.

Det er store tall. Av disse er det den indiske satsingen som er et samarbeidsinitiativ mellom flere aktører innenfor høyere utdanning og ligner mest på Kunnskapskanalen. Det er en storsatsing fra den indiske regjeringen som involverer flere av de beste universitetene i India, seks Indian Institutes of Techlology, i Mumbai, Dehli, Guwahati, Madras, Kanpur, Kharagpur og Roorkee, samt Indian Institute of Science i Bangalore. Et annet eksempel er Virtual University of Pakistan som har lastet opp hele 6668 videoer og er sett av 1,5 millioner. Jeg tror dette er gode eksempler på at dette ikke først og fremst handler om å lage mer interessante TV-programmer, men om hvordan video over internett vil forandre høyere utdanning.