En fersk rapport fra Pew Internett viser at veksten i bruk av sosiale medier i USA er klart sterkest blant de over 50 år. I aldersgruppen 50-64 år er nå halvparten brukere av sosiale nettsteder, en økning fra  25 prosent i april 2009. Og i aldersgruppen over 65 år er hele 26 prosent blitt brukere av sosiale nettsteder, en økning fra 13 prosent i april 2009.

Bruksintensiteten er naturligvis ulik i ulike aldersgrupper, de yngste er mest på nett og hyppigere brukere av for eksempel tjenester for statusoppdateringer, som Twitter. Men forskjellene er mindre enn man kanskje skulle tro. Tallene fra Pew Internett viser at det på en gjennomsnittsdag er 18 prosent av 18-29 åringene som bruker Twitter og tilsvarende statusoppdateringer. I gruppen 30-49 er det 9 prosent. Og i gruppen 50-64 er det seks prosent. Mashable er opptatt av at det vi nå ser er at mens veksten i bruk av sosiale medier er i ferd med å flate ut blant de yngste, så er den sterkeste veksten det siste året i gruppen over 50 år.

Så selv om de unge selvfølgelig er tidligst ut med å ta i bruk nye teknologier og tjenester, er det mest forbausende hvor liten forskjell det er på unge og eldre når det gjelder sosiale medier. Mens 20-åringene kastet seg over MySpace og Facebook i 2006 og 2007, kom foreldrene deres i 2008 og 2009, og nå ser det ut som besteforeldrene også er på rask vei.

Forskjellen mellom generasjoner er kanskje mindre enn mange nettsynsere og trendeksperter har hevdet? Kanskje er ikke de over 50 så håpløse teknologibrukere likevel? Eller er det slik at den unge nettgenerasjonen ikke er fullt så annerledes og “always on” som noen påstår. Jeg tror i hvert fall det kan være to interessante ting å reflektere over når vi ser tall som viser at generasjonsforskjellene i bruk av sosiale medier flater ut:

Det ene man man bør tenke igjennom, i hvert fall hvis man er en virksomhet som konkurrerer om talenter, kunder og oppmerksomhet, er hvem man lager sosiale nettsteder for.

Jeg blir ofte invitert til å holde foredrag om hvorfor det er viktig å bruke sosiale medier for en bedrift eller offentlig virksomheter. Utgangspunktet da er gjerne at noen i ledelsen av en bedrift eller noen i en næringslivsorganisasjon opplever et behov for å gjøre noe for å rekruttere ungdom, kommunisere med unge kundegrupper eller lage nettverksarenaer der de yngre medarbeiderne kan utveksle erfaringer og samarbeide. Og det kan godt hende virksomheter skal lage strategier som er spesielt målrettet mot yngre målgrupper. Men det er ingenting som tyder på at sosiale medier bare er for de unge, mens man skal bruke andre kanaler for å nå andre deler av befolkningen.

Man må begynne å skille diskusjonen om valg av kanal fra diskusjonen om målgruppe og budskap når det gjelder sosiale medier. De som i dag tror at Facebook og YouTube er noe veldig kult som bare brukes av ungdom, har fulgt veldig dårlig med.

Det andre man bør tenke igjennom, i hvert fall hvis man er en tradisjonell mediebedrift som en TV-kanal, radiostasjon eller en avis, er om det raset vi har sett i oppslutning om tradisjonelle medier blant ungdom kan spre seg raskere i befolkningen ellers enn man har trodd. Statistisk Sentralbyrås Mediebarometer viser at det blant de mellom 16 og 24 år bare er 15 prosent som ser NRK 1 en gjennomsnittsdag, mens 70 prosent bruker sosiale nettsteder (dette siste tallet er dessverre så gammelt som fra september 2007 og sikkert enda mye høyere nå). I gruppen 45-66 år ser fortsatt 62 prosent på NRK 1 en gjennomsnittsdag.

Men nettopp i denne gruppen har det vært en eksplosiv vekst i bruk av sosiale medier, spesielt Facebook, det siste året. Hvordan vil dette slå ut for aviser og TV? Og hva skjer med de øvrige mediene når de som er enda litt eldre tar i bruk sosiale nettsteder i et enda større antall? Dagsrevyens medianseer er vel allerede 60 år, hva skjer når også hun bruker mer tid på sosiale medier? Jeg tror ikke man trenger å være noen stor spåmann for å se at den samme type endringer i brukeradferd vi har sett blant de yngste også vil påvirke resten av befolkningens bruk av tradisjonelle medier.

I så fall vil ikke nedgangen i tradisjonelle medier avta i hastighet, den vil øke.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Det var muligens i et ubetenksomhet øyeblikk. Eller kanskje et forsøk på å være morsom. I følge Stavanger Aftenblad sa Trond Giske i en kommentar til debatten om hvor verdiene skapes på Energikonferansen i Haugesund at:

“Det er underleg at høgt gasjerte og høgt kvalifiserte personar i Statistisk sentralbyrå brukar tida på å laga slike reknestykke. Desse utrekningane viser at finanskapitaltenkinga har spreidd seg utover heile landet. I blant tenkjer eg at slike folk burde prøva å spisa aksjar og sjå kor lenge dei kunne leva av slikt aleine.”

Nå er det litt uvanlig at statsråder går til angrep på Statistisk Sentralbyrå. Og svært uvanlig at SSB blir beskyld for å bare være opptatt av aksjer. Men hvis man et øyeblikk skal ta dette utbruddet mot “finanskapitaltenkingen” på fullt alvor, er det flere ting det kan være grunn til å bekymre seg over når det gjelder næringsminsterens analyse av hva verdiskaping er:

For det første må man vel konstatere at dette med at det bare er ting man kan spise som har verdi er et usedvanlig dårlig bilde å bruke på en energikonferanse. Det er vel ikke akkurat vanlig å spise råolje, naturgass eller elektrisitet heller. Eller aluminium for den saks skyld. Men poenget til Giske var kanskje ikke at man skal kunne spise verdiene rent bokstavlig, mer at man må kunne se dem, lukte på dem og ta på dem.

For det andre må det være ganske underlig for alle ansatte i tjenesteytende næringer og offentlig sektor å høre at næringsministeren mener at de ikke skaper verdier det er mulig å leve av. Av 2,5 millioner arbeidstagere i Norge er det vel omtrent 1,2 millioner i tjenesteytende næringer og minst 700 000 i offentlig sektor, litt over 500 000 av disse er i helse- og omsorgsarbeid. Bare 250 000 arbeider i dag i industrien. Jeg tilhører dem som mener industrien i Norge fortsatt er viktig, av mange grunner, blant annet for å skaffe landet eksportinntekter og som kunde for mange bedrifter i tjenestesektoren. Men å si at vareprodusentene er alene om å skape verdier er bare tull. Alle som har fulgt litt med på endringene i norsk næringstruktur de siste årene har fått med seg at industrisysselsettingen går ned fordi det er vanskelig å skape tilstrekkelig verdier i høykostlandet Norge i konkurranse med for eksempel Kina. Mens sysselsettingen i den kunnskapsintensive tjestesektoren øker kraftig nettopp fordi det er grunnlag for mer verdiskaping her.

For det tredje er det svært underlig å høre en tidligere kulturminister insistere på at det bare er fysiske varer som har verdi. Hva med et rockealbum, en teaterforestilling eller en bok? Hva med opplevelser? Jeg går faktisk ut fra at Giske basert på tidligere erfaringer som kulturminister er enig i at en forfatter, en musiker og en billedkunstner produserer verdier, og at de også deltar i den økonomiske verdiskapingen når åndsverkene deres omsettes. Men hvorfor er det da så vanskelig å erkjenne at også andre som produserer immaterielle verdier, enten det er i form av design, reklame, juridisk rådgivning, finansielle produkter, undervisning eller forskning, også deltar i verdiskapingen i Norge.

Hvis man først skal begynne å sortere virksomheter inn etter de som driver med “egentlig verdiskaping” og de som surfer på verdier skapt på annen måte, kunne det jo være interessant å se på hvilke virksomheter der selskapets verdi første og fremst verdivurderes ut fra prisen på en råvare, og hvilke bedrifter som i all hovedsak verdivurderes ut fra markedets vurdering av kompetansen i bedriften. I en kunnskapsøkonomi er det et ganske interessant skille, og langt viktigere enn skillet mellom varer og tjenester, fordi det vil illustrere hvorfor vi over tid blir veldig sårbare hvis vi hovedsaklig investerer i områder der en brå endring i en råvarpris river vekk verdiene, uavhengig av kompetansen i virksomheten. Vi er på langt tryggere grunn hvis det er kompetanse i organisasjonen og kvaliteten på ledelsen som avgjør hva bedriften er verdt.

For norsk næringspolitikk ville det være en fordel om Trond Giske ble mer opptatt av de verdiene som skapes som man ikke kan spise, lukte eller ta på. I tillegg til å være tidligere kulturminister er han også tidligere forsknings- og undervisningsminister. Da vet han at det er en nær sammenheng mellom satsingen på utdanning og forskning og verdiskapingen i næringslivet. Og at dette gjelder både i industrien og i kunnskapsbedriftene. Målet er å flytte arbeidsplasser fra lavproduktive næringer og over i mer kunnskapsintensive, innovative og høyproduktive næringer. Da ligger nøkkelen til norsk suksess i å investere på en slik måte i forskning, utanning og innovasjonsfremmende tiltak at vi får enda flere tjenesteytende kunnskapsbedrifter. Flere bedrifter som lager ting vi ikke kan spise.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

I mars i år la EU fram sin årlige European Innovation Index. Den viste, som vanlig, at Norge er en sinke når det gjelder innovasjon. I år er Norge havnet på 19. plass av 33 land, litt dårligere enn EU-gjennomsnittet. Norge blir beskrevet som en “moderat innovatør”, på linje med land som Bulgaria og Hellas, mens både Sverige, Danmark og Finland er i tetgruppen i Europa.

Nå i sommer har norske medier oppdaget rapporten og bedt om kommentarer. NHO og en assortert gruppe innovasjonsforskere bruker anledningen til å kritisere rammebetingelsene for innovasjon i Norge. Mens Innovasjon Norge og Forskningsrådet er mest opptatt av at målemetoden er feil og at norsk næringsstruktur er spesiell. Og mens opposisjonen i Stortinget bruker denne indeksen som bevis for at næringspolitikken til regjeringen er feilslått, mener regjeringen at det egentlig står ganske bra til, til tross for Norges elendige plassering.

Problemet med denne måten å føre debatten på er at vi ikke kommer videre. EU har utviklet en rapport som helt åpenbart har noen svakheter når det gjelder å forklare hvordan det kan være slik at Norge er så lite innovativ men likevel klarer seg så bra når det gjelder produktivitetsvekst og levestandard. Hvis innovasjon er så viktig for verdiskaping som vi tror må det være et eller annet som mangler i analysen. Men så langt har ingen foreslått noen bedre måte å måle verken norsk næringslivs innovasjonsevne eller hvor godt rammebetingelsene for næringslivet virker. Det holder jo ikke at Innovasjon Norge avviser EUs måte å måle innovasjonsevne hvis ikke Innovasjon Norge er i stand til å komme opp med bedre ideer til hvordan vi kan få mer innsikt i hvor godt Norge gjør det.

Et land som faktisk gjør noe med dette og er i ferd med å utvikle et helt nytt sett med målekriterier for innovasjon i næringslivet er Storbritannia (og takk til Rasmus Falck for å gjøre oppmerksom på dette i sin blogg). Bakgrunnen er at Storbritannia også scorer relativt lavt på innovasjonsindekser som vektlegger forskning i næringslivet høyt. Storbritannia har dessuten en stor og innovativ tjenestesektor, blant annet innenfor forretningsmessig tjenesteyting, mens den tradisjonelle industrien er bygget ned. Det betyr at innovasjon ofte skjer på andre måter enn å utvikle nye high-tech industriprodukter, noe tradisjonelle innovasjonsindekser sliter med å fange opp. Derfor har National Endowment for Science, Technology and the Arts (NESTA) fått i mandat å utvikle en bedre innovasjonsindeks. Det arbeidet er de i gang med, det er etablert en egen webside for formålet og det er utgitt en pilotrapport i november 2009. I forordet skriver de dette om bakgrunnen for prosjektet:

“Until now, public debate on the UK’s innovation performance has disproportionately focused on the science base and investment in scientific research and development. These factors will remain important to the UK’s economy in the future. But the UK’s economic success will depend on its ability to commercialise and profit from research and ideas, and to innovate in the service sector and the creative industries. The investments needed to make this happen range from product and service design to developing innovative skills and organisational innovation.”

NESTAs indeks deler innovasjonsinvesteringene i næringsivet inn i syv ulike kategorier og beregner hvor mye næringslivet i UK bruker på de ulike områdene. De syv områdene er:

Forskning og utvikling. Tradisjonelle investeringer i forskning og utvikling er veldigt viktige, men de utgjør i følge denne rapporten ikke mer enn 11 prosent av de totale innovasjonsinvesteringene.

Design. Også dette er et ganske opplagt område å inkludere i målinger av investeringer i innovasjon. Kategorien design inneholder også utvikling av nye tjenester og nye finansielle produkter. I UK er investeringene i design større enn investeringene i tradisjonell FoU.

Organisatoriske innovasjoner. Et område det kan være vanskelig å avgrense og måle nøyaktig, men helt opplagt viktig for næringslivets evne til å omstille og innovere. Det er ofte de organisatoriske innovasjonene som må til for å muliggjøre gjennomføringen av nye og kreative ideer.

Opplæring og utvikling av medarbeidere. I en bedrift som satser på å være mer innovativ enn konkurrentene er det helt opplagt at investeringer i kompetanseheving og utvikling av medarbeiderne i virksomheten er avgjørende. Denne kategorien er spesielt viktig for tjenesteinnovasjoner. I UK er dette den største kategorien for investeringer i innovasjon.

Utvikling av software. Interessant nok er utvikling av software og databaser satt opp som en egen indikator. Grunnen er naturligvis at en slik investering kan gi et konkurransefortrinn på linje med det man oppnår gjennom FoU eller desiginnovasjoner og derfor må telle med i innovasjonsstatistikken

Markedsundersøkelser og markedsføring. Både kunnskap om markedsmuligheter og investeringer i bygging av en posisjon i markedet er naturligvis helt sentrale elementer i en innovasjonsprosess. Men heller ikke dette blir fanget opp av tradisjonelle innovasjonsindikatorer.

Øvrige tiltak. Her har UK plassert to interessante kategorier: Investeringer i IPR-tiltak for å sikre beskyttelse og muligheten til kommersiell utnyttelse, og investeringer i tiltak for å øke kunnskapen om utvinnbare naturressurser. Disse områdene er forholdsvis små i den britiske statistikken. I Norge ville nok den siste kategorien ha en ganske mye større betydning hvis vi målte den i våre innovasjonsstatistikker.

Rapporten beskriver videre hvordan summen av disse innovasjonsinvesteringene kan forklare hele to tredeler av Storbritannias produktivitetsvekst i privat sektor de siste årene:

“This investment in innovation made a significant contribution to the UK’s economy. Our interpretation of these results is that innovation was responsible for two-thirds of the UK’s private-sector labour productivity growth between 2000 and 2007, increasing productivity by an average of 1.8 percentage points per year. Again, a significant part of this productivity increase came not from traditional research and development but from other types of investments in innovation, such as design, the development of innovative skills, brand equity and organisational innovation.”

Det ville være veldig interessant om vi kunne få frem en tilsvarende bred måte å måle innovasjon i norsk næringsliv, i stedet for å stadig høre at EUs indeks er feil. Vi vet, blant annet fra Abelias rapport og Riksrevisjonen, at Innovasjon Norge i for liten grad bidrar til innovasjon i næringslivet. Med bedre indikatorer ville det være lettere å få til endringer som peker i riktig retning i Innovasjon Norge også.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Professor Iver B. Neumann ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt har av alle ting kastet seg inn debatten om kraftlinjer i Hardanger. Kort oppsummert kan budskapet hans fredag uttrykkes slik VG gjør i sin ingress:

” – Ikke noe sted i verden får periferiene mer penger fra hovedstaden enn i Norge. Likevel er de både sure og sinte på beslutningstakerne i Oslo, sier professor Iver B. Neumann.”

Dette sitatet er mer enn nok til å forklare hvorfor Neumann er professor i utenrikspolitikk og ikke ekspert på norsk politikk eller økonomi. Men for den som ønsker en fullversjon av professoral hovedstadsarroganse kan jeg anbefale TV2s intervju som ligger på nett TV. Det er så sterkt at det har ført til at Victor Normann nå truer med sivil ulydighet mot regjeringens planer om å bygge høyspentmaster i Hardanger. Det skal som kjent litt til å få en høyremann til å true med å lenke seg fast. Men det jo ikke rart det blir reaksjoner, det er sjelden noen i Norge i fullt alvor kaller Bergen periferi og gir inntrykk av at regionen består av subsidieforbrukende sutrere, og tydeligvis har glemt at det både finnes byer og universiteter på Vestlandet også.

Nå kan man vel diskutere hvor alvorlig man skal ta Iver B. Neumann i en debatt som egentlig handler om kraftlinjetraseer og ikke om subsidier. Det kan virke som han har vært i en tidsmaskin et par tiår og akkurat har kommet ut, og derfor deltar i en annen debatt enn den saken handler om. Men det kan uansett være grunn til å minne om at det a) ikke er slik Neumann tror, at staten eller hovedstaden skaper verdiene i Norge, det er bedrifter og ansatte som skaper verdiene gjennom sitt arbeid. Disse arbeidsplassene finnes over hele landet og er grunnlaget for at staten får skatteinntekter. Og at det b) ikke er slik at alt lønnsomt næringsliv holder til i Osloområdet. Tyngdepunktet i eksportindustrien, ikke minst petroleumsnæringen, prosessindustrien og sjømatproduksjonen som genererer Norges store handelsoverskudd, er på Vestlandet.

Det er suksessen til næringlivet på Vestlandet og det økte energibehovet som gjør at området trenger en forsterket energiforsyning.

Professor Neumann har nok mer å tilføre i debatter om norsk utenrikspolitikk enn han har å bidra med når det gjelder trasevalg i energiforsyningen til Bergen.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

I i løpet av den siste uken har NRK, Marit Nybakk og andre sosialdemokrater som føler seg sveket av Bjarne Håkon Hanssens overgang til PR-bransjen, lykkes med å få en barnehagedebatt til å bli en debatt om Bjarne Håkon Hanssen. Men nå som det er ettertrykkelig klargjort at Bjarne Håkon Hanssen ikke har gjort noe galt, utover muligens å ha skuffet noen gamle venner, er det på tide å få diskusjonen til å handle om barnehager.

Noe av det mest interessante i selve barnehagedebatten er de rødgrønnes bruk av kraftfulle og ideologisk ladede skjellsord når de skal beskrive de som eier private barnehager. Statssekretær i det såkalte Kunnskapsdepartementet, Lisbeth Rugtvedt, kaller eiere av private barnehager “barnehagebaronene“. Stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande kaller private barnehager “storkapitalen“. Vi skal med andre ord ikke være i tvil om at de deltar i en strid mot onde mennesker som motarbeider velferd og rettferdighet, og gjør alt de kan for å berike seg selv fremfor å bruke penger på barna. Og selve beviset på at de tilhører storkapitalen er i følge Stokkan-Grande at de har råd til å betale en kommunikasjonsrådgiver.

Med en slik demoniserende og ideologisk språkbruk er det jo nærliggende å tro at de private barnehagene er et fenomen de rødgrønne har brukt de siste årene på å bekjempe og som nå bare finnes som et salgs sært undergrunnsfenomen som bare de mest gjenstridige liberalister tør å benytte seg av. Men leser man Statistisk Sentralbyrås siste barnehagestatistikk så ser man at de private barnehagene er i klart flertall i Norge. Antall private barnehager har siden 2000 økt fra 2849 til 3623, en økning på 774 på ti år. Antall kommunale barnehager har gått fra 2984 til 3082, en økning på bare 98. I denne perioden har det blitt full barnehagedekning i Norge. Og det er takket være veksten i det private barnehagetilbudet at de rødgrønne har nådd målet sitt.

Faksimile: NRK Nyheter

Dette har naturligvis vært mulig fordi staten har stimulert barnehageutbygging. Men politikere bygger ikke og driver ikke barnehager selv. I beste fall vedtar de noen rammebetingelser som virker og som gjør at det lønner seg for noen private å ta risiko og satse egne penger og tid på å  realisere regjeringens mål. Den rødgrønne regjeringen og de private barnehageeierne har hatt en felles interesse i at dette skal lykkes. Kristin Halvorsen sa på et tidspunkt at hun skulle gå av hvis regjeringen ikke nådde målet, et mål hun var helt avhengig av private virksomheter for å nå. Derfor er det ikke så rart at de private barnehagene reagerer sterkt på at regjeringen plutselig vil endre rammebetingelsene og i praksis gjøre det ganske umulig å eie private barnehager. Regjeringen burde jo heller bruke denne suksessen som et godt eksempel på hvordan private leverandører i større grad kan brukes til å realisere velferdspolitiske mål raskere og mer effektivt.

Det er skuffende få “baroner” i barnehagebransjen. Dette er typisk gründervirksomheter, små virksomheter som bygges opp fra grunnen med lite penger. Men den skiller seg fra de fleste andre bransjer ved at andelen kvinnelige eiere og ledere er langt høyere. Det er ikke mye ved privat barnehagedrift som minner om storkapital. Så er det sikkert en del utenfor privat sektor som lurer på hvorfor det er så viktig å ta ut utbytte hvis man ikke skal tappe virksomheten for penger? Har ikke regjeringen et poeng i at staten må passe på at pengene ikke forsvinner i lommene på grådige eiere?

Svaret på dette er at jo, naturligvis er det viktig at samfunnet skal være opptatt av hvor skattepengene havner og av kvaliteten på velferdstjenester når det brukes skattepenger. Derfor må myndighetene operere med kvalitetskrav som både kommunale og private leverandører må overholde for å få offentlig støtte. Det at man har flere ulike leverandører av tjenester er i denne sammenheng en fordel, for det oppmuntrer til innovasjon og omstilling, noe som gjør at de som klarer å levere en bedre tjeneste med mindre tilskudd vil lykkes. Skulle en barnehage levere et tilbud som ikke holder den standarden det skal fordi man har brukt pengene på andre ting, for eksempel på utbytte til eierne, må naturligvis tilskuddet tas bort.

Det staten ikke må gjøre er å frata eiere det de eier, eller lage insentiver for å investere i barnehager som gir lavere avkastning enn å sette pengene i banken og få renteinntekter. Målet er jo å oppmuntre private til å bruke penger på barnehager, ikke straffe dem som gjør det. Og det er tross alt en viss risiko for å tape pengene for den som satser egne penger på utbygging av barnehager. Skal man lokke private til å satse må man legge opp til at det vil være lønnsomt for den som er gjør en god jobb. Når privatpersoner går inn og investerer i barnehageprosjekter avlaster de dessuten kommunene for denne risikoen. Og det å ta ut et utbytte er ikke det samme som grådighet, det er faktisk den måten man tar ut noe av overskuddet som er skapt i et aksjeselskap. Jeg vil tro at det for de minste famileeide barnehagene også er slik at utbyttet brukes til å lønne de ansatte. Høringsuttalelsen til Private Barnehagers Landsforbund gir en god beskrivelse av hva dette handler om.

Staten vet mye om å ta ut utbytte. Som som eier i Statkraft pleier staten å ta et veldig stort utbytte. Private eiere i barnehager pleier å ta et ganske lite utbytte. Det blir neppe veldig stort i fremtiden heller, til det er konkurransen i denne sektoren for sterk. I det hele tatt er det kanskje størst grunn til å være bekymret over den manglende forståelsen en del av de rødgrønne politikerne har for hvordan privat eierskap virker og hva slags behov private virksomheter har for rammevilkår som stimulerer investeringer og innovasjon. Hvis dette er måten man skal håndtere private innslag på andre områder som er viktige for samfunnet, ser det mørkt ut for næringslivet.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

For noen dager siden blogget jeg om hvor fantastisk bra Amazon Kindle fungerer når man skal lese mye bøker i ferien, for eksempel i sterkt sollys og på steder der det ikke er mulig å lade etter noen timers bruk. Eller rett og slett når man ikke vil dra med seg kilovis med papir. Og nå har Amazon nettopp sluppet nyheten om at de oppgraderer til en ny tredjegenerasjons Kindle som kommer i slutten av august. Den skal bli enda bedre til nettopp de tingene som gjør Kindle bra i utgangspunktet:

For det første blir den enda litt mindre og lettere enn før, men med samme størrelse på selve skjermen. Det gjør at den veier under 250 gram, mindre enn en paperback. For det andre får den lengre batterilevetid, fire uker uten behov for lading hvis man har WiFi avslått. For det tredje får skjermen bedre kontrast og blir enda lettere å lese i sollys. Alle disse tingene er blant Kindles største konkurransefortrinn i dag, men strategien er tydeligvis å forbedre det som fungerer best ytterligere. Jeg tror det er smart av Amazon å satse nettopp der, og ikke etterligne multifunksjonsbrett eller smarttelefoner.

Men det er mer. Nå introduserer Amazon trådløs nettverkstilkobling (WiFi), noe som gjør det mulig å selge en utgave med både WiFi og 3G og en billigere utgave med bare WiFi, på samme måte som Apple gjør med iPad. Kindle i ren WiFi versjon vil bare koste 139 USD, og jeg vil tro mange ikke trenger 3G i tillegg, siden dette i motsetning til en iPad ikke er en maskin som er egnet til nettsurfing. Men selv om man betaler 50 dollar mer og får 3G dekning i 100 land er en Kindle likevel betydelig billigere enn en iPad, der den billigste versjonen koster 499 USD hos Apple i USA. Det kan også nevnes at Kindle nå kommer i to farger (svart og hvit), mens den tidligere bare var hvit. Og at lagringskapasiteten øker fra 1,5 GB til 4 GB, noe som gjør at det er plass til hele 3500 bøker.

Jeg tror ikke verken netbook pc, smartelefoner eller iPad vil bli mindre viktige på grunn av Kindle, men de vil brukes til andre ting, og er i større grad multifunksjonsverktøy, mens et lesebrett brukes til å lese. Man må også huske på at det for prisen av en iPad er mulig å utstyr en famile på fire eller fem med hver sin Kindle. Hvis man er opptatt av at barn skal ha tilgang på bøker og at det å lese bøker på engelsk i ung alder er en god investering, så er det utrolig flott med en bokhandel der 420 000 bøker er tilgjengelig også for norske kunder. I følge Amazon koster over 150 000 av disse bøkene under 6 dollar og mange nye bestselgere koster typisk under 12 dollar, eller godt under 100 kroner. Alt dette gjør at Kindle og andre billige og brukervennlige lesebrett ikke lenger er fjern fremtid, men raskt er i ferd med å bli en viktig del av bokbransjens nåtid

Derfor er et av vår tids største mysterier hvorfor ikke norsk bokbransje forlengst er i gang med å posisjonere seg i forhold til det som er i ferd med å skje. Norge har en en befolkning som er blant verdens mest tilpasningsdyktige når det gjelder å bruke informasjonsteknologi både i arbeidsliv og privat. Vi ligger nær verdenstoppen i pc-bruk, nettbankbruk og bruk av sosiale medier. Det er ingenting som tilsier at nordmenn vil være mindre interessert i å lese ebøker enn folk i andre land. Men utrolig nok er det ikke mulig å finne norske bøker blant 630 000 titler på Amazon. Noen katastrofe for oss lesere er det jo ikke, vi kan jo lese andre ting. Men for forfattere og forlag kan det rask bli et stort problem når man ikke er der leserne er.

Problemet bokbransjen står overfor, i likhet med ganske mange andre bransjer, handler om forretningsmodeller. Om hvordan de måtene man gjorde ting på før i tiden ikke fungerer lenger på grunn av en ny konkurrent med en helt ny forretningmodell, gjerne muliggjort av en digital teknologi. Som nettaviser, digital foto eller mp3-spillere. Og problemet man da ofte får er at aktøren som trues innser at noe må gjøres, men i stedet for å bytte forretningsmodell så prøver man å videreføre sin gamle måte å gjøre ting på innenfor rammen av ny teknologi. Det går sjelden bra, noe jeg sikkert kommer tilbake til her på bloggen fremover. Men i mellomtiden kan man jo lese Seth Godins tanker om Kindle. Han mener at selv Amazon ikke går langt nok når det gjelder å satse på disruptive forretningsmodeller, og har noen forslag. Amazons siste lansering er et skritt i riktig retning, men Seth Godin er ikke helt fornøyd.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Jeg har vært en lykkelig eier av en Amazon Kindle siden oktober i fjor og er veldig fornøyd. Men den store testen på om dette fungerer kommer naturligvis når man skal på ferie til utlandet. To uker sommerferie i år er tilbrakt i Monte Gordo på Algarvekysten i Portugal, noen få kilometer fra grensen til Spania. Og for første gang er et lite lass med bøker erstattet med en 300 grams Kindle med plass til 1500 bøker.

For mitt vedkommende er det ikke noe krav at sommerferien skal bestå av masse bevegelse. Mye sol og en fin badestrand holder lenge. Men et ufravikelig krav hvis man skal være i ro er tilgang til bøker. Og satser man på lesebrett blir det helt avgjørende at det kan leses i sterkt sollys på en badestrand og at det holder en lang dag uten lading – og gjerne i flere dager. Og ikke minst at nedlasting av aviser og bøker over mobilnettet fungerer uten den type kostnader du får om du laster ned noen megabyte til mobiltelefonen din. For å ta det i tur og orden:

Lesbarhet i sollys: I motsetning til en laptop eller en mobiltelefon som det er ubehagelig å lese i sterkt sollys, er en Kindle helt suveren i sterkt lys. Den er svært behagelig å lese, og har i motsetning til en vanlig bok den fordelen at du selv kan stille inn skriftstørrelsen til det som passer for akkurat deg. (Jeg har også med en lett 10 tommers Acer netbook på sommerferie, etter at det begynte å dukke opp trådløse nettverk på hotellene til en fornuftig pris, er dette nyttig både til blogging og til å følge med på nyhetsbildet. Men skjermen er ikke veldig lesbar i sollys).

Batterilevetid: En hel dag på stranden er null problem, en Kindle kan gå i mange dager uten lading.  I motsetning til en pc-skjerm eller mobilskjerm som bruker strøm til belysning, har ikke Kindle noe lys og trenger derfor ikke strøm til å vise tekst, Det er bare når du blar den bruker litt strøm. For å spare ytterligere med strøm er det lurt å skru av 3g-forbindelsen når du ikke har behov for den til å laste ned noe. Jeg ladet et par ganger i løpet at to uker, men jeg tror den kunne gått i nesten to uker med intensiv bruk uten lading. Dette gjør at en Kindle er veldig mye mer fleksibel enn en netbook som kanskje holder i 3 timer uten lading eller en smartmobil som kanskje holder en dag. Et annet praktisk poeng er at Kindle har en micro-usb kontakt til lading, samme standard som etter hvert tas i bruk på nye mobiltelefoner. Det gjør det lettere å holde orden på laderne, et ikke helt trivielt problem i en familie der antall PCer, mobiler, spillkonsoller, kameraer, netbooks og iPoder er høyt og økende.

Nedlasting av bøker og aviser: Noe av det praktiske med en Kindle er at distribusjonen av bøker og aviser er inkludert i prisen, uansett hvor i verden du er. Det gjør at du ikke trenger å bekymre deg over kostnader for flytte data i 3g-nettet, slik du må med mobiltelefonen. Har du plutselig lyst på en ny bok kan du laste den ned på badestranden, og i løpet av et minutt er den levert. Og har du et abonnement på New York Times eller Financial Times, så kommer det en ny avis hver dag selv om du er på ferie. Det hadde ikke gjort noe om norske aviser også var tilgjengelig på denne måten, men frem til de kommer får vi klare oss med de engelskspråklige.

Leseopplevelse: Bøker på papir er veldig robust teknologi. Derfor er noe av det viktigste ved et lesebrett å ikke ødelegge det som fungerer godt med papirboken. Og slik sett fungerer Kindle ypperlig, det er et forholdsvis enkelt brukergrensesnitt som etterligner papirformatet på en god måte, uten å tilføre distraherende ting. Det er positivt at du kan justere skriftstørrelsen. En ting som fungerer litt dårligere på en Kindle er muligheten til å bla fram og tilbake, det er ikke like lett å “se” på boken hvor du leste noe du vil oppfriske. Sidenummereringen er erstattet med en slags linjenummerering som ikke er helt intuitiv. Til gjengjeld er det positivt at du kan understreke og raskt finne tilbake til alt du har understreket (og viske det ut igjen). Og du kan søke i boken. Noe av det aller mest nyttige er at hvis du flytter markøren foran et ord så får du opp en amerikansk-engelsk ordbok som forklarer hva ordet betyr. Selv for oss som leser engelsk daglig er dette et nyttig verktøy. For barn som skal oppmuntres til å lese flere engelske bøker er dette noe som virkelig bidrar til å gjøre det lettere å kaste seg over en ny bok.

På tvers av enheter: Amazon ser nok på seg selv som en bokhandel primært, og ikke en hardwareprodusent. Det gjør at du ikke er låst til å bare bruke Kindle, du kan installere kindlesoftware på pc, mac, iPad og smarttelefoner (iPhone, Blackberry og Android). Du kan også laste ned bøkene du har kjøpt hos Amazon til flere ulike enheter samtidig. Og fordi bøker tar lite plass er det rikelig med plass til 1500 bøker på et vanlig 2 gigabyte minnekort i en mobiltelefon.

Nå får Amazon av og til litt kritikk fordi de har valgt et proprietært  filformat der du for eksempel ikke kan flytte bøker du har kjøpt til andre produsenters lesebrett. Enhetene du benytter må ha Kindles programvare være registrert som autoriserte via kontoen din på hjemmesiden til Amazon. For min del synes jeg dette er et helt greit kompromiss mellom fleksibilitet og behov for kontroll med opphavsrettsbeskyttelse, men det er en litt annen modell enn for eksempel i iTunes bruker. I motsening til iTunes kan du ikke like lett flytte filer mellom enheter selv. Til gjengjeld er det ikke noe problem om du mister eller ødelegger en dings med filene, det er bare å laste ned biblioteket på nytt fra Amazon.

Jeg ser også at Kindle er blitt litt billigere siden jeg kjøpte den for USD 259 i oktober i fjor. Nå er prisen nede i USD 189 for den utgaven som er best egnet til å ta med seg ut på reise. Neste år blir det nok flere i familien som satser på Kindle fremfor å slepe med seg et lass med papir. Men er det ikke et stort problem at man ikke får tak i norske bøker og aviser? Egentlig ikke. Jeg ville helt sikkert lest en del på norsk hvis det var tilgjengelig, men det er interessant hvor lett det er å klare seg uten når norske innholdsleverandører har valgt å ikke være med.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Er det slik at internett gradvis forandrer måten vi tenker, lærer og bruker hjernen vår? At trangen til å hele tiden surfe etter nyheter, sjekke mail, sende en sms og skrive oppdateringer på Facebook går utover evnen til å lese en hel bok? I så fall er du ikke alene, i følge Nicholas Carrs bok The Shallows – What The Internet is Doing to Our Brains. Vi opplever dette fordi bruk av internett gjør at hjernen vår fungerer annerledes enn før.

Det er mange velsignelser ved internett, noe Nicolas Carr vil være blant de første til å skrive under på, men det å gjøre mennesker klokere er ikke blant dem. Det å være god til å søke på nettet er nyttig, men ikke det samme som å ha mye kunnskap.Tvert imot er det slik at måten vi i dag bruker nettet er preget av multitasking og konstante avbrytelser, noe som har påvirket vår evne til det Carr beskriver som dyp tenking og dyp lesing, aktiviteter som er viktige for hvordan vi flytter informasjon vi tar imot fra “arbeidsminnet” til langtidsminnet. Og det er denne flytteprosessen i hjernen, og hvordan den påvirkes av måten vi bearbeider informasjon og kunnskap, som er hovedtemaet i boken.

Nicholas Carr er ingen gammeldags teknologiskeptiker, han har skrevet glitrende bøker om ikt tidligere, blant annet Does IT Matter? og The Big Switch som begge beskriver sentrale makrotrender når det gjelder internett og teknologibruk. The Shallows tar et skritt videre og ser på hvordan hjernen vår påvirkes av teknologiene vi bruker. For det er slik, sier Carr, at hjernen aldri er ferdig utviklet. De delene av hjernen som brukes mest aktivt utvikler seg videre og får prioritet, mens det som ikke stimuleres vil forfalle. Dette skjer ikke bare hos barn, moderne forskning viser at alle menneskehjerner påvirkes av stimulanser og endringer i omgivelsene. Hjernen er et forbausende fleksibelt organ. Enhver ny teknologi, spesielt intellektuelle teknologier som klokker, kart, regnemaskiner og bøker, har endret måten menneskehjernen fungerer, fordi dette er verktøy som hjelper hjernen sortere, analysere, beregne, artikulere og dele kunnskap. Og derfor er det ikke annet enn  helt naturlig at den kraftigste av disse teknologiene, den nettilkoblede datamaskinen, må påvirke måten vi bruker hjernen vår på en helt fundamental måte.

Er så dette bra eller dårlig? Nicholas Carr er prisverdig fri for moralisering og passer seg for å si at alt var bedre før. Han dokumenterer veldig godt at den historiske epoken der vi har fordypet oss i skiftlig tekst og drevet med “dyp tenking” er ganske kort. Det var ikke før i middelalderen man innførte kapitler, syntaks og mellomrom mellom ordene, slik at det ble mulig å lese slik vi gjør det i dag. Og først rundt 1450 kom Gutenbergs trykkemaskin, en forutsetning for at flere enn noen få kunne bedrive “dyp lesing”. Og det har vi fortsatt med fram til ganske nylig. Så det er med andre ord ikke slik at internett nå river oss løs fra det som er en naturtilstand. Perioden med trykte bøker og biblioteker med lesesaler har tross alt vært ganske kort og menneskehjernen er ganske god til å reagere på distraksjoner og avbrytelser. En av grunnene til at menneskeheten har klart seg så bra i kamp mot naturkrefter og rovdyr av ulike slag er nettopp av hjernen er innrettet på å dele oppmerksomheten på mange ulike ting. Dessuten er mennesker sosiale og forfengelige vesener, og liker å følge med på hva andre driver med. Hjernen har derfor ingen problemer med å trives med tung bruk av internett. Men Carrs sentrale poeng er at dette er nødt til å gå ut over noe annet. Og det det går ut over er aktiviteter som krever fordypning og konsentrasjon. Det å ha tilgang på fakta er ikke nødvendigvis er det samme som å ha mye kunnskap. Det å beherske multitasking er ikke nødvendigvis det samme som å kunne mestre komplekse problemer.

The Shallows er en tankevekkende bok som går grundig til verks og tar opp flere interessante problemstilliner knyttet til hvordan teknologien forandrer oss. Blant annet hvordan ikke bare den trykte boken, men også den lineære bokens glansdager kan være over når nettets muligheter for hyperlenking og interaksjon med leseren gjør at vi vil få helt nye medieprodukter. Noen nettentusiaster mener at det ikke er noe stort problem, for ingen vil savne Tolstojs Krig og Fred likevel. Jeg er ikke så sikker. Og uansett er det en svært viktig diskusjon Nicholas Carr reiser om de negative sidene ved å bruke stadig mer tid online.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Gårsdagens to kvartfinaler i VM, mellom Tyskland-Argentina og Paraguay-Spania, demonstrerte igjen at det er forskjell på det å ha gode spillere og det å ha et godt lag.

Selv har jeg for eksempel håpet at Argentina ville nå langt i VM, men jeg har ikke regnet med at de ville gjøre det, først og fremst fordi jeg ikke har trodd på Maradonas lederegenskaper. Selv om et lag har noen av vedens beste spillere er det ikke godt nok dersom stjernene ikke spiller godt sammen. Primadonna er et begrep som noen ganger blir brukt negativt om store stjerner som dyrker sitt fag og sin perfeksjonisme. Men det er ikke negativt med store stjerner, det er de som trekker publikum til forestillingene og som kan prestere det helt magiske og geniale. I en fotallkamp kan en stor stjerne utgjøre forskjellen. Men det er på fotballbanen som på operascenen, primadonnaens kunstneriske prestasjoner må fungere innenfor rammen av det laget som helhet skal prestere, ellers vil stjernene komme i veien for laget de er en del av.

Jeg har tvilt på Maradona som leder. At han fungerer godt i medgang er åpenbart, men jeg har vært spent på hvordan han ville fungere når laget lå under 0-2 i en avgjørende kamp. Svaret fikk vi i går. Da Klose la på til 2-0 ramlet Argentina sammen etter å ha sett ut som et vinnerlag i store deler av kampen. Det var ingen trener der da som klarte å tilføre ekstra magi. Sannsynligvis fordi det er helt andre egenskaper enn de Maradona har som skal til for å få et helt lag til å overvinne en krise.

Heltene i fortellingen om fotball som lagspill så langt er Tyskland og Paraguay. Tyskland fordi de viser at fotball fortsatt er et lagspill og at man ikke trenger å ha de største stjernene for å spille godt som et lag. Og stikk i strid med alle historiske erfaringer spiller Tyskland effektiv og vakker angrepsfotball. Angrepet starter i det de vinner ballen ved egen sekstenmeter og så går det i en rask bevegelse helt fram til avslutning ved målet i den andre enden. Jeg kommer aldri til å holde med Tyskland, men jeg har stor respekt for det de nå holder på med. Tyskland viser at effektiv fotball ikke må være defensiv. Den andre helten er Paraguay som har gjort det Italia pleier å gjøre på sitt beste i store mesterskap. Kanskje kynisk, og uten tvil defensivt. Men veldig effektivt. Uten en eneste stor stjerne har Paraguay en organisering uten ball som nesten løp selveste Spania (som bare har superstjerner) i senk. Hver gang en spansk midtbanespiller fikk ballen var det tre eller fire mann som la press på spilleren med ballen. De spanske stjernene virket ganske forvirrede. Men de holdt bare nesten, for Spania og David Villa ser ut til å score hver gang de bytter ut Fernando Torres.

Skal vi unngå at Tyskland vinner VM ligger håpet i en VM-finale mellom Nederland og Tyskland. En herlig revansje for det uforglemmelig triste tapet i 1974 da et av verdens mest spennende fotballag gikk i veggen mot tysk maskinfotball. Dagens utgave av Nederland kan klare det det Johan Cruyff og Rob Rensenbrink ikke fikk til.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Kanskje ingen stor bombe akkurat, men EUs siste oversikt der de sammenligner en matkurv med ulike matvarer og ikke-alkoholholdige drikkevarer viser at maten i det dyreste EU-landet (Danmark) er dobbelt så dyr som i det billigste (Polen). Og Norges prisnivå ligger langt over nivået i de dyreste EU-landene, Danmark, Finland og Irland.

“In 2009, the price level of a comparable basket of food and non-alcoholic beverages was more than twice as high in the most expensive EU27 Member State than in the cheapest one. Denmark was nearly 40% above the EU27 average and had the highest price level for food and non-alcoholic beverages in the EU27 in 2009. Ireland, Finland, Luxembourg, Austria, Belgium, Germany and France were between 10% and 30% above the EU27 average. Italy, Cyprus, Sweden and Greece were up to 10% above the average, while the Netherlands, Spain, the United Kingdom, Slovenia, Malta and Portugal were up to 10% below. Latvia, Slovakia, Estonia, Hungary, the Czech Republic and Lithuania had price levels for food and non-alcoholic beverages which were between 10% and 30% below the EU27 average, while Bulgaria, Romania and Poland were between 30% and 40% below.”

Norske priser ligger 54 prosent høyere enn gjennomsnittet i EU, mens det andre utenforlandet, Sveits, ligger 41 prosent over EU i matvarepriser. I Norge er kjøttprisene 62 prosent høyere enn gjennomsnittet i EU, mens melk, ost og egg koster hele 69 prosent mer enn i EU. Vårt naboland Sverige er derimot ganske tett på EUs gjennomsnittspriser på alle typer matvarer, så grensen mellom Norge og Sverige må være en av de grensene i Europa der prisforskjellene mellom to naboland nå er aller høyest. Ikke så rart at det blir mye grensehandel når en så stor del av Norges befolkning bor en kort kjøretur unna. Tar man alkohol inn i regnestykket blir forskjellen enda større, men det er en litt annen diskusjon siden vin og sprit er akkurat de samme produktene, og stort sett produsert utenfor eget land, og det derfor er avgifter som er årsaken til prisforskjellene.

Når det gjelder matvarer er det ikke særnorske avgifter som er årsak, men et importvern som gjør at vi må kjøpe dyre norske varer fremfor billigere utenlandske varer. Tabellen viser hva dette importvernet koster forbrukerne. Men den viser ikke hele kostnaden, for i tillegg betaler vi for matvarer over skatteseddelen hvert år, fordi norske matprodusenter også finansieres over statsbudsjettet. Det gjør også matprodusenter i EU, men også her ligger de norske subsidiene på et høyere nivå.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg