Youngstown, Ohio ligger geografisk midt mellom New York og Chicago på Interstate 80, og er ganske nær et par større naboer, Pittsburg, Pennsylvania og Cleveland, Ohio. Youngstown er kanskje blitt aller mest kjent i senere år gjennom sangen “Youngstown” som ble utgitt av Bruce Springsteen i 1995 og som er selve fortellingen om stålindustriens og denne byens vekst og fall.

Området rundt Youngtown kalles Steel Valley, og var en gang den største stålproduserende regionen i verden. Den inngår i det større området i nord-øst USA som som gjerne kalles The Rust Belt. Disse stålbyene i nord-øst er sammen med bilindustrien i Detroit blitt selve symbolene på avindustrialiseringen av USA. Derfor er det veldig interessant og også ganske symboltungt når Bloomberg i dag skriver at byen nå skal få et nytt stålverk med 350 ansatte som skal produsere stålrør til gassindustrien.

Youngstowns historie fra slutten av 60-tallet fram til ganske nylig er nokså trist. Fram til 1960-tallet, da det bodde 166 000 innbyggere i byen, var det en blomstrende stålindustri der med flere store stålverk og tilknyttet virksomhet. Siden gikk det brått nedover, den ene store industriarbeidsplassen etter den andre måtte stenge, og folketallet falt med 100 000 til bare 66 000 innbyggere i dag. Det største sjokket kom på 19. september 1977, lokalt kjent som Black Monday, da Youngstown Sheet and Tube Company brått måtte stenge og 5000 ansatte mistet jobben samme dag. US Steel flyttet ut sin produksjon omtrent på samme tid, mens Republic Steel holdt ut til de gikk konkurs midt på 80-tallet. Så var det helt slutt for denne industrien i det området som et par tiår tidligere hadde vært sentrum i verdens stålproduksjon.

Hva er det som plutselig har endret seg og som nå skaper en ny optimisme? Den ene og mer generelle forklaringen er at høyere lønninger og kostnader i Kina og lavere kostnader i USA har gjort at det kostnadsforskjellen har krympet en del de siste årene. Det gjør at noen virksomheter flytter hjem igjen. The Economist skrev en artikkel om Moving back to America for en stund siden, og trakk fram flere eksempler på bedrifter som investerer i ny produksjon i USA.

Men den andre og viktigste grunnen til at dette skjer akkurat her i dette område øst i Ohio og vest i Pennsylvania handler om noe helt annet, nemlig skifergass. Ny teknologi gjør at USA plutselig har enorme gassreserver tilgjengelig i flere delstater, gass som alltid har vært der, men som det tidligere var umulig å få frigjort. Den ene fabrikken som er omtalt hos Bloomberg og som skal lage stålrør er relativt liten, men den er del av noe som er veldig mye større. Bloomberg skriver:

“The factory (…) will have 350 workers and produce seamless pipes used in hydraulic fracturing, also known as fracking. It’s part of a development that an oil and gas industry study calculates will mean more than 200,000 jobs and $22 billion in economic output in Ohio by 2015 — and which has neighboring states looking to get in on the action.”

Kim Jong Il var på forsiden av en helt klassisk forside på den trykte utgaven av The Economist i juni 2000. Overskriften da var “Greetings, earthlings“, og lederartikkelen den gang handlet om at presidenten i Sør Korea hadde reist til Nord-Korea på et historisk besøk, med et visst håp om normalisering av forholdet mellom landene som formelt fortsatt er i krig.

Om mulig har det bisarre regimet i Nord Korea blitt enda merkeligere siden samtalene i 2000, de har både prøvesprengt atombomber, senket et krigsskip og skutt raketter over grensen, så noen forsoning har det slett ikke blitt. Siste krangel har handlet om et 30 meter høyt juletre som kristne i Sør Korea har satt opp ved grensen og som har ført til at talsmenn for Nord Korea har truet med “unexpected consequensences“, noe som i denne konflikten godt kan handle om militære mottiltak.

På en måte, som dessverre har gått hardt ut over befolkningen, har Nord-Korea gjort verden en stor tjeneste. De har stått i spissen for et stort eksperiment der et land rett og slett er blitt delt i to, en kapitalistisk del og en kommunistisk del, slik at man kan se forskjellen. I den ene delen har man praktisert demokrat og markedsøkonomi og i den andre har man praktisert ettpartistat og planøkonomi. De to delene snakker samme språk, har samme etnisitet og kultur og har såvidt jeg vet omtrent de samme forutsetningene fra naturens side. Alt er likt bortsett fra det politiske og økonomiske systemet. Slik at man kan måle effekten av og sammenligne levestandard og velferd mellom to ulike økonomiske systemer.

Øst-Tyskland prøvde noe av det samme eksperimentet fra 1945 til 1989, men Nord Korea har gjort oss den tjenesten å forlenge eksperimentet sitt 20 år lengre, langt inn i kunnskapssamfunnet og informasjons- og kommunikasjonsteknologiens tidsalder. En tid der kull- og stålproduksjon betyr enda mindre og innovasjonsevne og omstillingsevne betyr mer enn på 80-tallet. Resultatet av dette koreanske politiske eksperimentet er sjokkerende klart. I det kapitalistiske Sør-Korea er kjøpekraftjustert BNP pr innbygger rundt 30 000 US dollar, i det sosialistiske Nord-Korea er den anslått til 1 800 US dollar. Det ene systemet leverer med andre ord en velstand til befolkningen som i gjennomsnitt er 17 ganger større pr innbygger enn det andre.

Eksperimenter som dette er selvfølgelig forkastelig rent forskningsetisk og har påført innbyggerne i Nord-Korea enorme lidelser, men slike hensyn tar ikke kommunistiske ettpartistater. Og som nevnt har bivirkningen vært at det på en effektiv måte har skremt mange andre land vekk fra ideen om å gjøre noe lignende. Men nå burde det være mer enn nok empiri. Vi vet godt hva som fungerer og det er all grunn til å tro at Nord-Korea kan få til det samme som Sør Korea bare de skifter økonomisk system. Vi får håpe at bortgangen til Kim Jong Il vil føre til endringer og at den hardt prøvede befolkningen snart kan få ta del i den samme velstanden som deres naboer i sør.

Og for den som måtte lure: Dagens kommentar i The Economist om Nord-Korea har overskriften Farewell, earthlings.

EU-kommisjonen lanserte i uken som gikk Horizon 2020, den nye store felles satsingen på forskning og innovasjon som skal avløse det 7. rammeprogrammet. Horizon 2020 er på i alt 80 milliarder euro og skal løpe fra 2014-2020, en periode på syv år. Pressemeldingen fra EU-kommisjonen kan leses her. Og her kan man lese mer om hva EU-kommisjonær Máire Geoghegan-Quinn sa da hun lanserte planene.

80 milliarder euro er mye penger og dette nye rammeprogrammet for forskning er betydelig større enn de 50 milliardene som ble satt av til dagens rammeprogram. Pengene skal fordeles på tre hovedinnsatsområder:

For det første skal EU støtte fremragende vitenskap. 24,6 milliarder euro skal gå til tiltak som løfter kvaliteten på europisk forskning til et verdensledende nivå, blant annet gjennom støtte til European Researh Council, investeringer i “Future and emerging technologies“, bygging av ny forskningsinfrastruktur og tiltak som fremmer forskeres mobilitet og karrièreutvikling.

For det andre skal EU fremme industrielt lederskap. 17,9 milliarder euro skal brukes på tiltak som skal gjøre Europa til en mer attraktiv region for investeringer i forskning og innovasjon. Områder som prioriteres er informasjonsteknologi, bioteknologi, nanoteknologi romfartsteknologi. Innenfor dette innsatsområdet er man også opptatt av å få økt tilgangen på privat risikokapital og å støtte innovasjon i små bedrifter med et høyt vekstpotensial.

Tredje område kaller kommisjonen sosiale utfordringer og her skal det brukes 31,7 milliarder euro. Seks konkrete nøkkelområder er prioritert. Det er helse og eldrebølge, matsikkerhet, sikker og ren energi, smart grønn transport, klima og ressurseffektivitet og inkluderende, sikre og innovative samfunn.

EU er denne gangen svært opptatt av å kutte ned på skjemavelde og byråkrati når det gjelder forskningsprogrammene. Alle som har vært involvert i EU-forskning vet at det er nokså komplisert, så forenklinger vil være svært velkomne. EU er også opptatt av at dersom Europas attraktivitet og konkurransekraft skal økes igjen, må de lykkes bedre med å få flere produkter og tjenester fra idestadiet og inn i markedet. Det er også en overskrift i pressemeldingen som heter “Reversing the brain drain”, der det heter at:

“Horizon 2020 will attract talent from around the world and retain great researchers in Europe by building on initiatives to boost Europe’s research and innovation facilities and performance. The European Research Council (ERC) will increase efforts to attract top research talent from outside Europe. This body is already helping to retain and attract leading researchers who might otherwise have pursued their careers in the US or elsewhere.”

I en bloggpost på sin rektorblogg fredag skrev rektor Ole Petter Ottersen om hvordan Kunnskapskanalen på NRK 2 forrige lørdag hadde flere seere enn World Cup på skøyter på samme kanal tidligere på dagen. Selv om skøyter har havnet noe i skyggen av andre idretter de siste årene, er det interessant at denne type satsinger på formidling av forskningsbasert kunnskap får gode seertall på TV, i dette tilfellet 27 000 personer en lørdag ettermiddag.

Kunnskapskanalen er et samarbeid mellom NRK og de fleste universitetene og noen av høyskolene i Norge. Intermedia ved UiO koordinerer samarbeidet og produserer mange av disse programmene, blant annet serien Etter 22. juli. Men det er flere som bidrar, blant annet har Universitetet i Stavanger en serie med Forsker-standup, små forelesninger på 15 minutter holdt i sosiale omgivelser om spennende forskningsområder, som for eksempel om svarte hull hos Newton og Einstein eller om nanotoksikologi.

Så kan man selvsagt stille spørsmål ved om tradisjonell TV med kanaler og sendeskjema er rett distribusjonsform for dette, eller om ikke nett-TV er vel så interessant. I motsetning til et skøyteløp, som du gjerne vil se når det faktisk pågår, er det jo ikke like viktig å se en forelesning om svarte hull eller nanotoksikologi akkurat samtidig som andre ser det Tilgang til arkivet er viktigere enn direktesendingen. Stoffet er helt ypperlig til fordypning når det passer deg, ikke når det står på TV-programmet. Men det er uansett flott at NRK satser på dette også på vanlig TV, tallene viser jo at det er interesse og det en bra måte å gjøre det kjent, men mange av disse produksjonene kommer etter hvert til å bli sett av betydelig flere på Nett TV enn på  vanlig TV hvis man passer på å gjøre det enkelt å finne fram til og navigere i Kunnskapskanalen på nett.

Som en illustrasjon av potensialet nettet har når det gjelder kunnskapsformidling kan det nevnes at topp 3 kanaler på YouTube Edu nå er:

1. Khan Academy, 2871 videoer og 7 395 146 visninger
2. National Programme for Technology Enhanced Learning i India, 5534 videoer og 6 331 941 visninger
3. UC Berkeley, 2929 videoer og 5 224 805 visninger.

Det er store tall. Av disse er det den indiske satsingen som er et samarbeidsinitiativ mellom flere aktører innenfor høyere utdanning og ligner mest på Kunnskapskanalen. Det er en storsatsing fra den indiske regjeringen som involverer flere av de beste universitetene i India, seks Indian Institutes of Techlology, i Mumbai, Dehli, Guwahati, Madras, Kanpur, Kharagpur og Roorkee, samt Indian Institute of Science i Bangalore. Et annet eksempel er Virtual University of Pakistan som har lastet opp hele 6668 videoer og er sett av 1,5 millioner. Jeg tror dette er gode eksempler på at dette ikke først og fremst handler om å lage mer interessante TV-programmer, men om hvordan video over internett vil forandre høyere utdanning.

Det er mer enn nok energi i solstrålene som treffer jorden til å løse alle våre energibehov. I følge en blogg i Scientific American er det ufattelig mye energi som treffer jorden;

“In 88 minutes, the sun provides 470 exajoules of energy, as much energy as humanity consumes in a year. In 112 hours – less than five days – it provides 36 zettajoules of energy – as much energy as is contained in all proven reserves of oil, coal, and natural gas on this planet. If humanity could capture one tenth of one percent of the solar energy striking the earth – one part in one thousand – we would have access to six times as much energy as we consume in all forms today, with almost no greenhouse gas emissions.”

Problemet er ikke at denne fornybare energien ikke finnes, det finnes i helt ekstreme mengder. Problemet er at prisen er for høy sammenlignet med kull og olje. Men er det slik at prisen er i ferd med å falle og på et tidspunkt bli like billig som annen elektrisitet:? Hva slags kurve er det egentlig dette prisfallet følger, og hvor lang tid vil det ta før solenergi er konkurransedyktig uten subsidier?

“The cost of solar, in the average location in the U.S., will cross the current average retail electricity price of 12 cents per kilowatt hour in around 2020, or 9 years from now. In fact, given that retail electricity prices are currently rising by a few percent per year, prices will probably cross earlier, around 2018 for the country as a whole, and as early as 2015 for the sunniest parts of America. 10 years later, in 2030, solar electricity is likely to cost half what coal electricity does today. Solar capacity is being built out at an exponential pace already. When the prices become so much more favorable than those of alternate energy sources, that pace will only accelerate.”

Noe i skyggen av greske og italienske problemer, har et nytt finanskonsern i USA gått til skifteretten. Denne gangen er det meglerhuset MF Global som er konkurs, visstnok den 8. største konkursen i amerikansk historie. MF Global skal ha kjøpt italiensk, gresk portugisisk og irsk statsgjeld for store beløp og sånn sett veddet på at disse landene ikke ville gå konkurs. Det er mulig de ville vunnet, men kundene ville ut av veddemålet da de skjønte hva som var i ferd med å skje, og firmaet slapp opp for penger.

MF Global ble ledet av Jon Corzine som var konsernsjef i Goldman Sachs 1994-99, etter hvert i et konfliktfylt delt lederskap med senere finansminister Henry Paulson som klarte å skyve han ut. Etter dette satset Corzine på en politisk karriere og ble US senator for demokratiene fra New Jersey 2001-06 og deretter guvernør i New Jersey 2006-10. Da han prøvde å bli gjenvalgt i 2009 tapte han, kanskje litt uventet, mot republikaneren Chris Christie som nøt godt av en  generelt god republikansk valgvind under finanskrisen. Etter dette valgnederlaget ble Corzine så toppsjef for MF Global og drømte om å vokse til å bli et av de store meglerhusene, en plan som skulle realiseres gjennom å ta høy risiko med mye lånte penger. Det gikk galt ganske raskt.

Denne konkursen er stor i kraft av at beløpene er store og at flere kan blir revet med i fallet. Men det som gjør denne saken en ekstra dimensjon er de politiske koblingene MF Globals sjef Jon Corzine har til det demokratiske partiet. Han har til og med vært nevnt flere ganger som mulig arvtager som finansminister etter Timothy Geithner. Det er brått blitt veldig uaktuelt. Demokratenes problem er at de gjerne skulle utnyttet den sterke anti-Wall Street stemningen til sin fordel, men Jon Corzine er ikke akkurat den  reklamefiguren Obama trengte nå. The New Yorker skrev for noen dager siden i en skarp kommentar at:

“Corzine’s downfall is an update on Icarus, an illustration of hubris. It reminds us that leverage kills, that it is dangerous to pick up nickels in front of a steamroller, that risk is risky, that pigs get fat while hogs get slaughtered. It complicates the Democrats’ hopes of harnessing anti-Wall Street fervor in the Presidential election, because Corzine has been one of Barack Obama’s most generous supporters—a possible future Treasury Secretary. The Republicans will not soon let this one go.”

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Det har ikke vært så lett å være mot formuesskatt de siste årene. Og det er ikke selve argumentene som har vært problemet, de er greie nok. Problemet er at det innenfor rødgrønn mytologi er slik at denne skatten utgjør selve vannskillet i politikken. Er man for er man god og snill. Er man mot er man grådig og ond.

Det å være mot formuesskatt er i denne fortellingen det samme som er være mot at de rike skal betale skatt i det hele tatt. At de rikeste ikke skal betale skatt er naturligvis urimelig, så i følge SVs Inga Marthe Thorkildsen og Aftenpostens Gunnar Kagge bør man ikke endre noe. I følge Kagge er – hvis jeg forstår ham riktig – det at formuesskatten er særnorsk et viktig argument for den og ikke et argument mot den, slik NHO hevder.

Men plutselig fikk Norge en helt ny debatt, takket være Roar Flåthen. Etter at Trond Giske tidligere har vært ute og luftet tilsvarende tanker, kom LO-lederen på banen og uttrykte bekymring for at den norske formuesskatten hindrer investeringer i Norge og truer norske arbeidsplasser. Han har ikke krevet formuesskatten fjernet, men han har bedt om en utredning av de negative konsekvensene slik at man kan gjøre noe med dem.

Fordi Roar Flåthen ikke kan beskyldes for å være mot at de rike skal betale skatt, er det over natten skapt et klima for en ny debatt og blitt helt legitimt å diskutere formuesskattens mange negative virkninger. Ja, selv Dagbladet erkjenner nå på lederplass at formuesskatt er problematisk:

“Når selv LO-lederen ber regjeringen tenke nytt om formuesskatten, skyldes det de uønskede effektene denne skatten har. Formuesskatt på arbeidskapital i næringslivet presser eierne til å ta penger ut av virksomhetene for å betale skatt. Er formuen likvid, kan dette løses. Men eier du et privat firma er utfordringen større, særlig i de årene firmaet ikke tjener penger. Skatt på formue må betales enten du taper eller tjener penger på driften. Formuesskatten kan presse eierne til å selge seg ut. Samtidig gjør skatten det dyrere å investere i Norge enn i utlandet.”

Det er kanskje påfallende, noe Thorbjørn Røe Isaksen også har pekt på i bloggen sin, at Dagbladet ikke fant ut dette på egenhånd, men måtte vente til LO-lederen fant det ut først. Men det er uansett gledelig med slike erkjennelser, særlig når de er formulert så godt.

Jeg mener det er tre hovedargumenter for å fjerne formuesskatten. For det første er dette en skatt private norske eiere betaler, men som utenlandske eiere og staten slipper å betale. Det fører til en konkurransevridning av eierskapet. Er det noe vi ikke trenger så er det ordninger som  motvirker privat norsk eierskap. Målet må tvert imot være å stimulere flere privatpersoner til å starte nye bedrifter og få flere til å investere pengene i eksisterende bedrifter som skal vokse. Det bidrar til flere arbeidsplasser.

For de andre er formuesskatten en skatt man må betale uavhengig av om bedriften tjener penger. At overskudd skal beskattes tror jeg alle er enige om, men dette er en skatt som kreves inn også når man går med underskudd. Det gjør at mange eiere blir tvunget til å ta penger ut av virksomheten for å ha råd til å betale skatt. Gründere opplever at de må betale skatt lenge før bedriften tjener penger og at de må selge seg ned i en situasjon de egentlig burde investert mer penger i bedriften.

Og for det tredje er dette en skatteform som er særlig vanskelig for eiere av små og mellomstore bedrifter, eiere som slett ikke er spesielt rike. Abelias styreleder Terje Wold, som selv er gründer i en liten bedrift, skriver godt om dette på bloggen sin:

“Denne skatteformen rammer først og fremst tusenvis av eiere av små- og mellomstore bedrifter spredt over hele landet. Skattleggingen av det som omtales som ”arbeidende kapital”, altså kapitalen som er bundet i bedriftene, er skatt på alt fra PC’er, traktorer og skiftenøkler til det bygget hvor virksomheten foregår. Ikke bare rammer den bedriftenes eiere, men også de ansatte. Det er altså en skatt på arbeidsplasser. Uheldig nok rammer denne skatten bedriftene enten de går med overskudd eller underskudd, hvert eneste år. Det er en skatt på allerede skattlagt kapital som dermed svekker sårt tiltrengt likviditet og egenkapital.”

Jeg har gjennom flere år opplevd at ganske mange kommer og forteller hvor urettferdig og urimelig de opplever at formuesskatten er. Det er ikke folk som er spesielt rike, men gründere som har bygget opp og eier bedriften de jobber i og opplever at formuesskatten hindrer dem i gjøre det som er best for bedriften. Det er derfor grunn til å ønske denne nye debatten om hvordan vi skaper bedre rammebetingelser for eierskap velkommen.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på Chaffeys blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Rogue trader er det engelske begrepet som brukes om en ansatt i en investeringsbank eller et meglerhus som tilsynelatende opererer legitimt og på vegne av sin arbeidsgiver, men som i realiteten går langt ut over sine fullmakter og tar enorm risiko på egen hånd. I de mest spektakulære tilfellene er det gjort veddemål for milliarder uten at at arbeidsgiver er klar over det, og da kan det gjerne ende med enorme tap.

Historiens mest kjente rogue trader er Nick Leeson som i 1995 veltet Barings Bank etter å ha spekulert bort noen helt ufattelige summer på futuresbørsen i Singapore. 16. januar 1995 veddet på at den japanske børsen ville holde seg stabil til neste dag, og ikke gå mye opp eller ned. Det var dagen før jordskjelvet i Kobe, så man kan vel trygt si han tapte det veddemålet. Rogue Trader er også navnet på en bestselgende bok om Nick Leeson og en film basert på boken med Ewan McGregor i hovedrollen. Leeson tapte totalt 1,4 milliarder dollar før han ble tatt. Det er mye penger, men ikke på noen måte rekord i å tape penger.

For noen dager siden ble Kweku Adoboli, en trader i UBS i London, avslørt etter at han hadde klart å tape 2,3 milliarder dollar. Det er en komplisert verden dette, og ikke helt enkelt å forstå teknikalitetene. Det virker som Adoboli har handlet i helt legitime derivater som følger ulike aksjer, indekser og råvarer, men at han så har gitt inntrykk av at han har hedget seg mot store tap ved å legge inn fiktive kjøps- eller salgsopsjoner i USBs risk management system. Banken har da trodd at han opererte innenfor fullmaktene sine, mens han i realiteten hadde satt milliarder i spill.

Men heller ikke Adoboli har tapsrekorden. Den tilhører Jerome Kerviel, en fransk trader i Societe General, som klarte å tape 6,8  milliarder dollar etter å ha tatt posisjoner som eksponerte banken for ufattelige 60 milliarder dollar. At banken han jobbet for ikke var klar over at den var eksponert for slike summer virker vel temmelig merkelig, og Kerviel hevdet også i rettsaken at banken visste om det han gjorde, men han ble ikke trodd i retten og ble i oktober dømt til 3 års fengsel, og til å betale pengene tilbake.

En annen interessant ting ved disse tre mest kjente rogue traders er at selv om de forvalter fryktelig mye penger på vegne av sin arbeidsgiver, er de ikke spesielt gamle. Nick Leeson var 28 år i 1995 da han ble tatt. Jerome Kerviel var 31 år i 2008 da han ble tatt, Og Kweku Adoboli er også 31 år. Medieoppslagene kan tyde på at ingen av dem har vært levd spesielt luksuriøst eller utagerende, mest sannsynlig har de begynt med å være uforsiktige og gått på noen mindre tap, Og i stedet for å innrømme det har de økt innsatsen for å vinne tilbake det tapte, og gravd seg ned i et stadig dypere hull. Uten at noen har oppdaget det før det var alt for sent.

Det ble mer dramatisk enn jeg hadde trodd på forhånd. Og da tenker jeg ikke først og fremst på Kristin Halvorsens avgang, den var tross alt ikke så merkelig etter det dårligste valgresultatet for SV noen gang, men på de kraftige forflytningene vi har sett blant velgerne ved dette valget. Jeg har ikke oversikt over alle enkeltkommuner, men her er noen gode eksempler:

1. Høyre er plutselig nesten like store som Arbeiderpartiet på landsbasis og nesten tre ganger så store som FrP. Slik har det ikke vært på 30 år. De har også noen formidable resultater i en rekke kommuner. For eksempel rent flertall i Drammen, Asker, Bærum, Evenes, Hole, Stordal, Hof og Berlevåg. Jeg synes resultatet til Høyre i Drammen virker veldig imponerende, her er det ikke lenge siden AP styrte. Og Tromsø der det plutselig ble solid borgerlig flertall og Høyre fikk utrolige 36,3 prosent, en fremgang på 25 prosentpoeng. Eller Holmestrand der Høyre fikk 46,1 prosent, en fremgang på 21 prosentpoeng. I byene på Vestlandet regjerte Høyre allerede, men her har  Høyre befestet sin allerede sterke posisjon med  34 prosent i Stavanger, 35 prosent i Bergen og 30 prosent i Ålesund.

2. Jeg skrev for noen dager siden om at det ville bli spennende i Østfoldbyene og i Telemark. Og det ble det også. Høyre har gjort kjempevalg og litt overraskende blitt største største parti i både Moss og Halden. I Grenland har det blitt borgerlig flertall i Skien. I Porsgrunn må det forhandles, for der har en by og nærmiljøliste fått så mange stemmer at den kan avgjøre hvem som skal styre.

3. Arbeiderpartiet har gjort et meget godt valg. De beholdt flertallet i Trondheim, riktignok litt redusert. Og fikk 49 prosent i Fredrikstad og 48 prosent i Sarpsborg, to steder målingene på forhånd sa det kunne bli jevnt. Det ble heller ikke jevnt i Lørenskog der AP fikk 44 prosent. Det er nå omkring 30 kommuner der AP har fått rent flertall, blant dem er kommuner som Kristiansund, Ringsaker, Jevnaker og Rælingen. Hvorvidt Skedsmo blir borgerlig etter 101 års Arbeiderpartistyre er jeg usikker på. AP gikk frem og fikk 40 prosent, men det må forhandles for å avgjøre hvem som får ordføreren. Kanskje er det en bygdeliste som vil avgjøre.

4. Noe av det mest interessante ved dette valget er at den politiske geografien i Oslo er blitt endret. Alle ventet at AP skulle mobilisere kraftig i Groruddalen og gå mye frem. Litt fremgang ble det også, men den store vinneren var Høyre som gikk fram 10 prosent til 36,1 prosent og ble byens største parti igjen, noe meningsmålingene på forhånd ikke klarte å fange opp i det hele tatt. VG lå høyt i forhold til andre målinger da de hadde Høyre på 32 prosent for et par dager siden. Minst like interessant er det at Venstre nå er blitt større enn FrP i Oslo. Det forandrer dynamikken på borgerlig side ganske kraftig.

5. Og så vil jeg nevne Nord Norge som skiller seg ut fra landstrendene ved at FrP holder stillingen langt bedre enn i landet ellers. Samtidig går Høyre kraftig fram, noe som gjør at borgerlig side vokser kraftig samlet. Et av mange eksempler er Sortland i Vesterålen der Høyre går fram hele 15 prosentpoeng til 36,2 og har flertall sammen med FrP. Eller Bodø der Høyre går frem ti prosentpoeng og  får ordføreren dersom man klarer å bli enig med Venstre og KrF.

I de fleste kommuner må det forhandles om samarbeid etter valget, og det er ikke gitt at blokkene følger den nasjonale inndelingen i rødgrønn og borgerlig. Det er ikke gitt at det partiet som vinner blant velgerne klarer å bygge et samarbeid etter valget. I Larvik er FrP større enn Høyre og her sier for eksempel Venstre at de derfor vil støtte ordførerkandidaten til AP. Det er noe av det sjarmerende og frustrerende i norsk lokalpolitikk. Noen steder virker det som enkeltpersoner har betydd mest, som Venstres Alfred Bjørlo i Eid kommune som fikk 44 prosent eller SVs Bersvend Salbu i Tynset som har fått 29 prosent. Lokale saker og kandidater avgjør valg. Heldigvis.

Thomas Friedman skriver stadig vekk gode kommentarer i New York Times om de store globale temaene, og i søndagens spalte skrev han glimrende om de fire store politiske krisene som nå har rammet verden samtidig:

«Hold onto your hats and your wallets. Since the end of the cold war, the global system has been held together to a large degree by four critical ruling bargains. Today all four are coming unstuck at once and will need to be rebuilt.»

«The European Union is cracking up. The Arab world is cracking up. China’s growth model is under pressure and America’s credit-driven capitalist model has suffered a warning heart attack and needs a total rethink. Recasting any one of these alone would be huge. Doing all four at once — when the world has never been more interconnected — is mind-boggling.»

«(China) has to move from an assembly-copying-manufacturing economy to a knowledge-services-innovation economy.»